Vätternrundan med Conti Test Team. OMG!

Helgen min ble brukt på et av årets store høydepunkter, nemlig Vätternrundan i Sverige. Den raske oppsummeringen er som ungdommen sier, kort og greit: OMG!

Dette var første gang jeg har syklet i Sverige, første gang jeg har syklet så langt, og første gang jeg har syklet med Conti Test Team. Jeg var med andre ord ganske spent da jeg og tre lagkamerater fra Rye-Tempoen(Cato, Svein og Kristian) kjørte mot Motala fredags morgen.

Vi hadde pakket Passaten med sykkelutstyr i bagasjerommet og plassert fire sykler på taket. Ved hjelp av litt ekstra remmer gikk det akkurat å få plassert syklene på en forsvarlig måte. Det ble for øvrig litt krøll på veien med bilen som rundet 300.000 kilometer på denne turen. Etter noen mil oppsto en hylende lyd som fulgte turboens omdreininger. Ikke akkurat beleilig… Et øyeblikk begynte jeg å frykte for hele turen som Google hadde beregnet til å skulle ta fem og en halv time hver vei. Men etter å ha konferert en bilmekaniker i Askim, fortsatte vi og håpet på det beste. Vi klarte å forville oss inn på en grusvei, godt hjulpet av iPhones innebyggede gps, og brukte i alt en god del lenger tid på å komme fram til Motala enn beregnet. Vel framme fikk vi lastet av bilen og innlosjert oss i en leilighet i sentrum som Svein Hetland fra Rye-Tempoen hadde fikset på forhånd.

Fredagen gikk ellers med på å hente startnummere, gjøre matinnkjøp og møte en stor del av resten av gjengen i Conti Test Team på Hotell M i sentrum av Motala. Primus motorer bak denne satsningen, Leo Ranta og Natasja Jovic gikk gjennom rittstrategien og delte ut både lagklær fra Continental, hjelm og briller fra Limar og ernæring fra Maxim.

Jeg fikk heldigvis sove godt natt til lørdag, så lørdags morran var jeg klar som bare det. Frokost, bestående av frokostblanding og et par skiver med blåbærsyltetøy, ble skyllet ned med et par kopper kruttkaffe kokt av Kristian Hauglum. Han liker visst kaffen sin mer fast enn flytende :D Sykkelkjedene ble så smurt opp og hjulene pumpet knallharde(hvilket viste seg å være en tomannsoperasjon med gammel fotpumpe fra BBB).

Vårt lag hadde starttid 9.48, og vi hadde avtalt å møte resten av laget 9.20 for en liten briefing og lagfoto før start. Ettersom vi skulle sykle nesten 300 kilometer, så valgte jeg å ikke varme opp mer enn 15 minutters tid.  Conti Test Team var blant de siste «snabblagene» ut fra start, så mens vi ventet på vår tur så vi mange store og helhetlige lag stille opp i startbåsene og blåse av gårde ut fra Motala sentrum. Det var et ganske mektig syn, som bidro til å øke hjertefrekvensen noen slag. Før jeg visste ordet av det, var det vår tur. Jeg hadde ikke helt klart å fordøye at tiden var kommet, at jeg var med på dette og den oppgaven som sto foran meg. Tankene gikk litt hulter til bulter før start, og bildet under fra lagkamerat på Conti Test Team, Oijer, forteller alt: «Nah… Skeptisk!» :D

Vätternrundan 2011

Målet for Conti Test Team var for 2011 å komme inn på under 7.15. Det ville i så fall være en forbedring på 9 minutter i forhold til fjoråret. Vårt 42-mann store lag dro ut fra målområdet i friskt tempo, og det tok ikke mange kilometerne før vi begynte å ta igjen både det ene og andre «snabblaget» som hadde startet før oss.

På forhånd hadde vi gutta fra Rye-Tempoen en formening om at nivået antakelig ville ligge på Temponivå eller litt under. Vi tok litt feil. Vi startet nok ikke ut fra start noe raskere enn hva Tempoen pleier å gjøre i sine ritt, men der hvor Tempoen i mellompartiet etter hvert kanskje slipper litt opp på trøkket, så virket det som om toget til Conti Test Team heller økte farten og trykket utover i rittet. Med en gang farten dabbet litt av, blåste Leo tre ganger i fløyta si, hvilket betydde at farten skulle settes opp cirka 2 km/t, hvilket var meget effektivt. Bakkene skulle kjøres rolig, men jeg syns det stadig gikk hurtigere over bakketoppene. Eller som Oijer uttrykte det: -Någonstans efter Jönköping ändrades «håll igen i backarna» till «minst 45 i backarna».

Som det pleier å være i store lagkonkurranser, er det alltid 20-30% som er sterkere enn alle andre. Disse syklet dog disiplinert og uten å lage noen rykk eller luker å snakke om. Dette fungerte utmerket, og kan forklare hvorfor farten heller gikk opp enn ned utover i rittet. Man starter med å kjøre ut i en viss fart som stort sett alle i laget klarer å holde noen mil, deretter faller de svakeste for dagen av eller legger seg på halen for resten av rittet eller midlertidig. Etter hvert har man «brukt opp» snittet i laget, og bare de sterkeste sitter igjen. Disse vil da ok ben, ettersom de har kjørt roligere enn hva de klarer fram til dette punktet. Når det da bare er denne gruppen igjen i rulla, kan farten gå opp i et ritt som er 30 mil langt og laget er stort. Denne harde kjerne kjører som bare rakkern i en del mil. De som har klart å holde følge i halen og kanskje har fått i seg næring og hentet seg litt inn igjen, kan deretter hjelpe til med å opprettholde farten i siste del av rittet igjen. Slik oppfattet i alle fall jeg at det skjedde med Conti Test Team rundt Vättern denne dagen.

Thumbs up

Relativt tidlig i rittet. Psyken er fortsatt god, og bena føles fine ut. Foto: Oijer.

For min egen del ble det en ganske tøff tur. Jeg har tidligere aldri syklet så langt kontinuerlig i ritt eller trening. Før Vättern var mitt lengste ritt Telemark Tours med sine 252 kilometer. Telemark Tours var en fellesstart, ikke en lagkonkurranse. Under Vätternrundan skulle trøkket holdet kontinuerlig høyt hele veien. Det skulle ikke være noen rolige partier.

Uten å gå så veldig i detaljer, så hadde jeg nok trøkk denne dagen til å være i rulla helt fram til vi nådde omlag 215 kilometer. Der begynte lårene å føles kraftløse og veldig vonde. Jeg var blitt småkvalm av sportsdrikk og sportsbarer, og psyken begynte å få seg en knekk. Jeg begynte å få de negative tankene om at nå er det faktisk en reell mulighet for at jeg må slippe feltet snart. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg bak på halen og prøve å få i seg mat og væske. Etter jeg hadde plassert meg på halen, som nå kanskje besto av 100 ryttere fra andre lag og puljer i tillegg fra vårt eget, måtte jeg bare ligge der noen kilometer for å få stabilisert systemet før jeg våget å prøve å få ned litt brødmat med skinke. Det gikk dårlig. 3 munnfuller var alt jeg klarte å få ned. Da var det ikke annet å gjøre enn å åpne nok en energibar og skylle den ned med rent vann. Inn i rulla igjen! Jeg klarte å bidra en mil til, før jeg igjen hadde et rent smertehelvette ved runding i front. Tilbake på halen igjen. Nå var jeg såpass kjørt at jeg ble liggende på halen i flere mil. Jeg hostet og harket, småbrakk meg og syns generelt at moroa var over for denne dagen. På ett eller annet tidspunkt fikk jeg samlet meg, og syns det var for flaut å bare ligge på halen helt inn. Jeg tvang i meg mere sportsbar, sportsdrikk og gel med koffein. Ventet noen minutter, og gikk inn i rulla igjen.

Nå var det omlag 5 mil igjen, og jeg følte meg faktisk mye piggere igjen. Det var ikke lenger noe problem å bidra i rulla, og syra holdt seg borte. Deilig! Det blir nok slik i såpass lange ritt. Om man biter tennene sammen, og ikke gir opp, så er det en stor sjanse for at humøret og ben kan få seg en opptur etter å ha vært i en dyp bunn.

(Dette og bildene under er tatt av Natasja Jovic)

Mot slutten av rittet svingte vi inn på en smal vei. Jeg lurer litt på om dette var mer enn sykkelvei enn en bilvei. Vi tok hele tiden igjen mange enkeltsyklister og grupperinger. Det ble trangt, men vi hadde det veldig travelt. Vi måtte klare å holde 40 i snitt i denne krevende slutten for å klare å komme i mål på planlagt tid. Leo blåste nesten kontinuerlig i fløyta si for å advare syklistene vi tok igjen om at nå kom det et hurtigtog bakfra. Jeg skjønner ikke helt at han hadde pusten til det, samtidig som han hele tiden satt i rulla som en upåvirkelig og udødelig maskin. Jeg er imponert! Intensiteten gikk ytterligere opp mot slutten, og bakketopper ble forsert i et rasende tempo. Her var det dessverre flere på laget vårt som måtte slippe. Jeg selv måtte bare komme meg ut av rulla da det gjensto 4 små kilometer. Låra var helt stinne, og jeg ville for all del ikke ødelegge dynamikken med å sinke rulla når jeg skulle over i transportrekka i front. Jeg passerte målstreken som halefyll. Skandale!

Eller nei, det var ikke noen katastrofe. Jeg var egentlig veldig fornøyd. Nivået var høyt, og jeg var vel en ganske god bidragsyter med mine 25-26 mil i rulla denne dagen, tross alt. Vi klarte å komme inn på 7.12 – En meget god tid i dette rittet, og raskere enn lagets målsetning. Jeg fikk virkelig kjørt meg, og testet mine yttergrenser hva gjelder fysikk, psyke og ernæringsbalansering. Da jeg kom i mål konstaterte jeg raskt at jeg aldri, aldri, ALDRI skal sykle Trondheim – Oslo på et slikt høyt nivå. Men nå, knapt 3 døgn etter målgang, er smerten og nedturene glemt. Igjen står jeg med bare de gode minnene fra denne dagen i Sverige. Hvem vet hva framtiden vil bringe…

Jeg runder av med å gratulere og takke alle mine lagkamerater på Conti Test Team. Dere er råsterke! Takker også sponsorene Duells AB, Limar, Continental og Maxim, og arrangørene av Vätternrundan for kylling og øl(!!!) ved målgang. En spesielt stor takk går til Leo Ranta og Natasja Jovic, som er personene som har vært de store pådriverne bak denne galskapen. Vi sees!

Flere bilder her.

Hos Alttomcykel.se kan du lese Gabriels opplevelse av rittet med Conti Test Team:

Del 1, Del 2.

 

 

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar