Våganbølgen 2014: Seier og ny pers på 10 Km

Våganbølgen 2014

Erre’ her det er party?! God stemning før start.

Weekend racer? Nå er det jo om å gjøre at konkurranser ikke kommer i veien for treninga, men det var litt for fristende å få med seg det som sannsynligvis blir siste løpekonkurransen for året i regionen jeg bor i. Våganbølgen, arrangert av Svolvær IL, med start og mål på torget i Svolvær måtte bare avlegges et besøk.

Jeg syns forrige helgs løp tvers over Hadseløya, med sine 18 km var en brutal «sprintdistanse», og nå var det 10 km som sto på programmet. Hutte-meg-tu!

Jeg var veldig usikker på beina denne helgen ettersom det tok mesteparten av uka å bli kvitt stølheten fra forrige helg, og jeg hadde stort sett bare holdt meg i ro gjennom uka. Jeg kjørte noen «tulledrag» på torsdag for å minne blodpumpa på at det går an å ha over 100 i puls. Disse dragene var dog rimelig mislykkede, og jeg sleit faktisk med å klare 3.50/km. Det var helt klart at 18 km i Hadselterrenget hadde tatt på kropp (og kanskje sjel)!

Natt til Våganbølgen, eller Lofotpost-tråkket som konkurranseløpet er tildøpt, sov jeg rett og slett helt elendig. Det er ikke likt meg å ha konkurransenerver, men ett eller annet var det i alle fall som gjorde at jeg slet med å få sove, lå urolig og sikkert var gjennom løpet 3-4 ganger i drømme i løpet av natta. Da jeg våknet av vekkeklokka 07.00 søndags morgen, følte jeg meg ikke akkurat særlig uthvilt. Erfaringsmessig er det egentlig ikke så viktig i forhold til prestasjonene. Så lenge siste natt eller nest siste natt har vært bra, så duger det som regel.

Vi var to biler fra Bø i Vesterålen som satte kursen mot Lofoten og Svolvær denne søndags formiddag. I vår bil var det samboer Line, meg selv og min sønn, Felix på 11 år + bikkje. Felix hadde hørt rykter om «premier til alle», så han skulle jammen delta han også! I bil nummer to var navnebror, Marius Holst, Veronica og deres to barn. Jeg og Marius Holst skulle løpe 10 km i konkurranseklassen og Felix og Anniken skulle delta i barnebølgen på 2,5 km.

Vel framme i Svolvær fant vi en perfekt parkeringsplass i nærheten av torget og gikk for å hente startnummere. Været var sånn passe begredelig med regn, under 10 grader og noe vind. Stemningen i startområdet var likevel stor og luften inneholdt helt klart forventninger, nerver og Tigerbalsam. Fra Vesterålen var det også flere som hadde funnet veien til Lofoten denne helgen, blant andre vinner av Ulvøyløpet forrige helg, Brigt Rødli. Det var også flere i familien Holst til stede, samt det som skulle bli vinner av kvinneklassen, Synne Johannessen fra Stokmarknes + familie. I det hele tatt satt vi godt preg på konkurransen.

Hunden Akira

Akira er en valpete ungdom som er blanding av Rottweiler, Border Collie og Svensk Tullhund.

Jeg trenger gjerne 45 minutters oppvarming for sånne korte løp, så jeg tok ganske umiddelbart med meg hunden vår, Akira, med på oppvarmingsrunde nr. 1. Jeg jogget først en kilometers tid helt rolig for å løsne opp og få litt sirkulasjon i musklaturen. Deretter blir det litt drilløvelser i form av bakspark og andre ting som ser helt teit ut å gjennomføre i sentrum av en by… Tilbake til bilen med bikkja i tide til å sende min sønn avgårde, med lykke til og det hele i sin start i Barnebølgen.  Så var det  mer oppvarming med et par stigningsdrag og en kort spurt + nedløping. Sånn, klar!

Jeg hadde egentlig ikke så veldig store forhåpninger til resultatet i dette løpet, så jeg var litt vel ukritisk til plasseringen min i startfeltet. Da starten gikk ble jeg fort «bokset inne» og bremset ned av feltet. Jeg slapp meg litt mer tilbake og rundet bak feltet og forbi på høyre side før jeg kom meg fram til frontfeltet. Dette er egentlig en skikkelig amatørtabbe, som fort kan resultere i et dårligere resultat enn strengt tatt nødvendig. Det er ikke bra å starte et løp med å komme bakpå og være nødt til å småspurte for å finne «riktig plassering» i feltet.

Jeg var nå rundt nummer 6 i feltet. Starten går i en slakk oppoverbakke, og jeg observerte raskt et par karer foran meg som jeg syns lå på litt høyere intensitet og innsats enn hva jeg tenkte var mulig å holde jevnt i 10 km. Disse tenkte jeg nok at jeg skulle klare å passere før eller siden. Det er ekstremt fristende å ta ryggen til de som er bedre enn seg og prøve å henge, men det kan fort spolere en ellers bra gjennomføring. Det er ikke lett, og det krever erfaring, besinnelse og gjerne en gps-klokke, for å få til riktig intensitet i starten.

Vi nådde toppen av den første bakken, og bortover flata så jeg et par hakk lenger fram at Werner Holst lå i front og dro opp tempoet. Han hadde et heng av et par spreke karer. Brigt lå også foran meg i løypa.

Etter en liten nedoverbakke 900 meter fra start var jeg nesten i hælene til Brigt, og lå nå som nummer 5. Så begynte det å gå oppover på asfaltvei. I utgangspunktet er oppoverbakker fint for meg. Jeg veier for øyeblikket 72 kg, så jeg henger som regel greit med i motbakkene. Inn i bakken syns jeg følget med Werner i front holdt for stor fart for meg, så jeg gav dem enda noen meter. Heller ikke Brigt syntes å være særlig keen på å hente inn ledertrioen på dette punktet. Fint tenkte jeg, det betyr at jeg har sannsynligvis har rett. Bare å holde hodet kaldt. Om Brigt, som nylig hadde most fra meg opp startbakken i Ulvøyløpet ikke ville hente inn teten nå, så var det nok ikke lurt at jeg prøvde det heller… Jeg kikket også på klokka (som var satt til å vise kilometertid, og ikke puls) og den fortalte meg det samme. Hold your horses!

Lenger opp i nevnte bakke begynte trioen i tet å miste litt futt, og jeg og Brigt begynte å nærme oss litt. I det vi rundet toppen og tok fatt på en nedoverbakke, så var vi ikke mange meter unna. Jeg tror Brigt fikk litt blod på tann, og gjerne ville hente inn trioen nå når vi var så nærme. I alle fall så dro han litt fra nedover mot første sving, og tok teten igjen i det vi passerte en bro, mens jeg holdt meg på komfortabelt skuddhold og 15-20 meters avstand. Å løpe i rygg når det går såpass fort er alltid en fordel, men jeg ville ikke risikere å akkumulere melkesyre enda for å hente de siste meterne opp.

Nå følger vi vannkanten og flatt asfaltterreng et godt stykke. Farten ligger på cirka 3.46/km. Nr. 3 i tettrioen har måttet slippe etter forrige kneik, og både jeg og Brigt har passert han. Jeg ligger nå som nummer 4. Og da vi har gjort unna 3. kilometeren på 3.54 begynner konkurransedjevelen i meg å våkne. Jeg begynner nå å anse en pallplass for å være ganske realistisk. Jeg har ikke vært særlig over syreterskel, og jeg har tre mann foran meg. Werner har trukket i stor fart fram til nå. I følge han selv, så er ikke distanser over 5-6 kilometer hans styrke, så kanskje tenker jeg. Og ganske riktig, Werner blir nødt til å slippe omtrent i det vi løper inn på et grusparti, mens Brigt legger seg i teten og øker farten et par hakk.

Team Vesterålen

Fire av Vesterålingene som hadde tatt turen til Lofoten denne dagen. Meg, Werner, Brigt og Felix

Nå er det lettkuppert grusvei med stigning totalt sett som gjelder. Med jevnt dieseltempo passerer jeg Werner, og ser at jeg spiser adskillig meter på duoen i tet hver gang det går litt nedover. Nå mister jeg ikke lenger meter på dem i oppoverbakke heller, så i det vi svinger av til venstre og rett inn i et myrhøl tar jeg dem igjen. Jeg ser at myrområdet er et godt stykke med single track, som går over i enda våtere myr og en greit bratt bakke, så jeg gjør ingen framstøt for å passere enda. Det er tydlig at duoen med Brigt og Leif Larsen enten har mistet litt piffen eller har tatt litt for hardt i etter de dro fra Werner, for nå syns jeg det går ganske sakte faktisk. Jeg bruker tiden bak disse til å få ned pulsen et par hakk og pusten er allerede helt fin.

I det vi er over kneika, øker jeg til rundt melkesyreterskel igjen. Vi er nå over på grusvei og er ved løypas høyeste punkt. Det er jo bare helt supert! Jeg passerer duoen og lar beina rulle på nedover. Jeg vet jeg har en liten fordel på Brigt nedover, men Leif har jeg ingen anelse om hvor har sine styrker og svakheter. Jeg hører på pusten at det er Leif som biter seg fast i det jeg øker farten nedover gradvis. Jeg hører også at pusten hans øker gradvis omtrent tilsvarende fartsøkningene. Vi gjør unna den syvende kilometeren på 3.43. Det er egentlig ikke så veeeldig fort ettersom dette er den kilometeren med mest nedoverhøydemeter.

Pulssoner

Våganbølgen 2014 ble et eneste stort terskeldrag!

I starten på den 8. kilometeren er det ganske bratt nedover og vi er over på asfalt igjen. Jeg øker på både ett og to hakk og begynner å bygge syre for første gang i løpet. Leif må slippe og jeg lukter målstreken. Kilometer 8 gjør jeg unna på 3.39, og jeg har nå bygget meg opp et ganske så bra forsprang. Da det flater ut og er 2 kilometer igjen kommer en bil opp på sia og det ropes at de har fått opp farten bak meg! Shit pomfritt! Jeg prøver å holde tempoet, men syra hoper seg nå fort opp, og det må hostes og harkes rimelig heftig i løpet av denne kilometeren.

Kilometertider Våganbølgen

Skulle mene dette var et greit disponert løp for egen del.

 

I det vi går inn i den siste kilometeren gjør løypa en liten snurr og det bærer over en gangbru. Her får jeg god kontroll på avstanden bak. Det er faktisk Brigt som ligger nærmest. Leif har sannsynlig gitt litt for mye i forsøket på å henge på ryggen min nedover da kanskje? Den strekka som er inn til mål nå kjenner jeg godt igjen fra oppvarmingen. Det er alt i alt ganske flatt, og med Brigt i alle fall 15 sekunder bak på dette tidspunktet er det bare om å gjøre å ikke tulle det helt til. Jeg kontrollerer avstanden bakover og har krefter til en aldri så liten fartsøkning inn mot mål.

Det er nesten så jeg må tenke meg om for å være sikker på at jeg er først inn mot mål, men det er jeg jaggu. YES! YES! YES! Bø sin heiagjeng denne dagen er, med Line og Veronica i front, liten men svært så effektiv. Veldig greit å passere målstreken med supportgjengen og speaker som begge virker veldig enig om at jeg vinner dette løpet. Armene over hodet og hurra!

Jeg konstaterer også fort at dette var pers på 10 km. Det er jo veldig kjekt, selv om det ikke er distansen det satses på. Personlig rekord på 10 kilometer med en sånn løypeprofil må bare bety at jeg har blitt adskillig raskere siste året.

Jeg får pustet litt ut før jeg tar i mot Brigt, Leif og Werner i målområdet. Det var en herlig fight med både dere og flere. Det var også flott å se løpegleden blant deltagende unger og voksne. Jeg tror alle var enige om at dette var moro. Selv hadde jeg i alle fall med meg en stolt gutt som hadde fått sin velfortjente deltakerpremie. Takker også arrangører. Det her skal vi prøve å få med oss til neste år også, så nå er det bare å mobilisere i Lofoten. Dere kan vel ikke la Vesterålingene stikke av med de gjeveste plasseringene både på herre- og damesiden vel? ;-) Og Marius Holst: Neste år er det sub 48 som gjelder!


Datafilen fra Strava. Denne løypa har nok mer 150+ høydemeter som skal forseres enn de 65 som er angitt her…

Utstyr brukt i dette løpet: Craft t-skjorte, Garmin 620 GPS-klokke, 2XU Elite løpetigts og Pearl Izumi Emotion Trail M2. Kan tilføye at jeg var veldig usikker på om jeg skulle bruke akkurat disse terrengskoene da mesteparten av løypa er asfalt, men angrer ikke på valget. Trygt og stødig i myra og med den artige «springfjæreffekten» på flatene som jeg tidligere har nevnt i min videoomtale.

Flere bilder hos Lofotposten.

, , , , , , , ,

4 Responses to Våganbølgen 2014: Seier og ny pers på 10 Km

  1. Jan-Levi Brinchmann 30/09/2014 at 14:59 #

    Gratulerer nok en gang med fortjent seier. Fin blogg dette med gode detaljer.
    Jeg har forøvrig nå bestilt en 2XU Elite, så nå regner jeg med at dette gjør utslaget og at jeg omsider blir å klare bølgen-løypa på under 4 min/km ;-)

    Vh JLB

  2. Marius Jørgensen 30/09/2014 at 18:49 #

    Takk, Jan-Levi! Hyggelig med slike tilbakemeldinger.

    Og ja, med nye tights trenger du sikkert knapt trene engang vettu ;-) Fra spøk til revolver; Jeg er veldig fornøyd med de tightsene fra 2XU. Veldig slitesterke og holder lår og legger friske lenger. Jeg blir å bruke slike under Bislett 24-timers også. For rene motbakkeløp eller løp under 5-6.000 meter foretrekker jeg korte og løse løpeshorts, men ellers er de tightsene helt utmerkede.

  3. Jan-Levi Brinchmann 01/10/2014 at 8:19 #

    Takker for tips. Jeg finner også kort-shorts «befriende» når forholdene tillater. Løpte forøvrig gjennom løypa for n’te gang i går, det er en fin treningstur.
    Lykke til på Bislett (både fysisk og psykisk), LoVe-regionen heier på deg ;-)

  4. Marius Jørgensen 01/10/2014 at 9:08 #

    Takk, skal gjøre mitt beste. EM-kravet som er målet denne gang. Da må det perses med 9 kilometer… Det blir sikkert live resultatservice gjennom døgnet og muligens også 24 timers web-tv :-)

Legg igjen en kommentar