Oslo Maraton 2011 – Vel, vel…

Oslo Maraton var ett av mine høydepunkter for 2011. Ikke akkurat prestasjonmessing, men konkurranse- og utfordringsmessig. Nå er løpet unnagjort og jeg skal forsøke å oppsummere litt.

Som nevnt i videoen i forkant av Oslo Maraton, så var jeg litt bekymret over formen, men jeg forberedte meg så godt jeg kunne og hadde et mål på sub 3.30, samt å prøve å følge Kondispresident Tim Bennett om ryggen hans skulle dukke opp. Slik gikk det:

Etter to døgn med ganske bra søvn i forkant følte jeg meg ganske så klar for dagens selvpålagte selvskadingsprosjekt da jeg sto opp klokken 8. Bena var testet en liten runde i forkant dagen før, og kjentes faktisk bedre ut enn ventet. frokosten bestod av 3 skiver havrebrød med bjørnebærsyltetøy og bananskiver oppå. I tillegg tok jeg en halv skje med proteinpulver sammen med en dose av Vital Greens + en liten youghurt med en halv teskje kanel i. Skylte ned med hjemmelaget killerjuice(skal komme tilbake til den ved en senere anledning) og en god kopp grønn te.

Været så ut til å bli bra så jeg gikk for Rye-singlet og 2XU calf guards + tights. Jeg innser i ettertid at jeg nok sto opp litt for sent for å ha god tid fram til starten 10.20. Da jeg endelig kom meg ut døren, så var klokken allerede blitt 9.48, og jeg måtte gå ganske så raskt bort til startområdet. Jeg hadde på meg en treningsjakke for å ikke fryse før start + en drikkeflaske for å ta noen slurker før start og en YT for etter målgang. Dette gikk i en pose ved start, men da jeg skulle levere den inn for oppbevaring, oppdaget jeg at det ikke var noe oppbevaring ved start, og arrangøren hadde stengt raskeste vei til oppbevaringsteltet. Nå var det bare 12 minutter til start, og det var ikke fritt for at jeg ble litt småstressa. Jeg måtte ta en ekstra joggerunde på rundt en kilometer for å få levert fra meg posen og komme meg til start.

Arrangøren hadde laget en lang sluse fram mot startstreken, og da jeg hadde banet meg fram til fartsholderen for 3.30 hørte jeg speaker si: «Nå er det bare 30 sekunder til starten går». Snakk om å være akkurat i tide! Puh.. På armen hadde jeg som planlagt iPhone med musikk levert av Spotify og pacing levert av Runkeeper. Jeg rakk akkurat å starte musikken før start, mens Runkeepern nok ikke var i gang før etter et par hundre meter.

Planen var altså å følge 3.30-gjengen til jeg følte jeg hadde fullstendig kontroll, for så å øke på om jeg kunne. Den planen holdt ikke spesielt lenge. Jeg syns rett og slett det gikk for sakte.

Nike Lunaracer 1

Hmm.. Mine Lunaracers gikk langt fra så fort som NM-vinner Andreas Sjurseth sine. Har jeg fått en B-vare tro?

Allerede etter to kilometer økte jeg på og gled i fra 3.30-gjengen. Og hva var det jeg fikk øye på på vei opp til 3.15-gjengen? Jo, jaggu var det ikke Tim Bennetts rygg. Hah! Jeg hentet han inn mellom 3 og 4 kilometer ut i løypa, og måtte selvfølgelig veksle noen ord med han. Stakkarn visste nok ikke at jeg hadde tenkt å bruke han som «hare». Jeg spurte han hvor fort han skulle løpe, hvorpå han smilte og sa sånn 3.15-3.20ish.»Okei, første mann i mål da», smilte jeg bråkjekt tilbake og gled sakte i fra han nedover bakken. Ahh.. Nå var jeg i gang her!

Det var mye varmere enn jeg hadde forestilt meg. Sol fra skyfri himmel gjorde at jeg svetta som fy allerede fra start. Jeg var litt småbekymra for dette, ettersom mye svette som regel resulterer i væskebrist i et så langt løp. Men hva skulle jeg gjøre? Bena føltes lette og pusten gikk helt greit. Jeg bestemte meg for å være veldig flink på drikkestasjonene før jeg hentet inn fartsholderen for 3.15-gruppen like før vending ved Sjølyst og la meg bak han. Faktisk var det fristende å blåse forbi, men selv Marius Overmot Jørgensen skjønte at det ikke kunne gå. Treningsgrunnlaget de siste månedene kunne umulig tilsi en tid under 3.15. Dessuten hadde Tim Bennett uttalt en sluttid som var raskere enn hva jeg på forhånd hadde sett for meg at skulle være mulig for meg. Og han lå bak meg! Best å bare følge på 3.15-gjengen tenkte jeg.

Før Grønlikaia får jeg øye på et kjent fjes som allerede var igjennom vendinga der. Jeg fikk high fivet med Marius Askautrud fra Rye-Tempoen. Herr Askautrud er en irriterende god løper og triatlet, faktisk Ryes stormester av året foran fjorårets vinner av Norseman, Henrik Oftedal.

Når det gjelder Runkeeper var den totalt verdiløs denne dagen. GPS-måling fungerer svært dårlig når løypa går på kryss og tvers mellom høye bygninger. Runkeeper dro tydligvis en rett linje mellom siste gps-kontakt til den neste når dekningen var der igjen. Så i følge Runkeeper løp jeg deprimerende sakte allerede fra start. Det tok en stund før jeg oppdaget at Runkeeper var helt på villspor. Jeg trodde faktisk at fartsholderne ikke klarte det fastsatte tempoet og at jeg var langt bakpå allerede nå. Men etter å ha sett et kilometermerke som overhodet ikke stemte overens med hvor langt Runkeeper mente jeg hadde løpt, så var saken klar som blekk. Det var bare å overse Runkeepern resten av løpet.

Oslo Maraton 2011 - Løype

Årets løype under Oslo Maraton. Klikk for større bilde

Ved Grønnlikaia begynte jeg å kjenne antydning til hold i høyre side. Det var da som pokker! Jeg var litt bekymra for at det skulle skje siden det var litt vel tett mellom frokost og starten (ca. 1 time og 45 minutter). Jeg plukket opp en stein, og klemte på den noen kilometer. Smerten i sia slapp, men i løpet av første runde i Sentrum kjente jeg at kroppen begynte å jobbe litt overtid etter vi hadde snudd på Grønland. Med stjernesmellen fra i fjor i bakhodet slapp jeg litt opp og lot 3.15-gruppen sige i fra. Det var for godt til å være sant at jeg kunne klare en slik fart helt inn.

Hmm.. Hva nå da? Ingen pace på øret og ingen fartsholder. I det minste ble det lettere å løpe raskeste vei ved å følge innersvingene overalt siden jeg nå løp ganske for meg selv. Jeg prøvde å holde et tempo jeg trodde jeg kunne klare helt inn og begynte å gå litt ved hver drikkestasjon mens jeg fylte etter med vann og sportsdrikk. Jeg tenkte nok at Tim ikke kunne være langt bak meg nå, så jeg prøvde å holde farten nogenlunde ved like. Når man ikke har mulighet til å hevde seg i toppen er det viktig å finne på sin egen motivasjon ;-)

Ved kilometer 27-28 ved Frognerstranda var det irriterende mange jenter som passerte meg. Irriterende, men samtidig imponerende. Jeg vet jeg ikke akkurat er av de raskeste løperne, men likvel. Blir alltid imponert av jenter som er bedre fysisk enn meg, selv om det egentlig er ganske flaut…

Inn mot Tjuvholmen kjente jeg meg ekstremt tørst, og ved neste drikkestasjon måtte jeg raske til meg flere kopper før jeg småløp videre. Jeg sier småløp fordi nå gikk det ikke fort. Dette begynte å minne om smellen fra i fjor, men den kom heldigvis senere og ikke fullt så hardt i år. Jeg hadde sluppet opp på farten tidsnok til å unngå å fullstendig gå i stå. Jeg hadde sett Tim Bennett i godt driv ikke langt bak meg like før Tjuvholmen, men det var ikke så mye jeg kunne gjøre. Ved 32 kilometer var han på siden og forbi. Jeg forsøkte noen meter å henge meg på, men det gikk for fort. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Tim fikk ta denne her :-)

Oslo Maraton 2011 - Gnagsår

Nobody said is was going to be easy...

Nå begynte det virkelig å dra seg til. Jeg begynte å kjenne at jeg var på nippet til å bli småsvimmel og jeg hadde flere ganger brekningsfornemmelser. Det var ikke så mye bena som formen og pusten. Jeg tipper jeg var en smule dehydrert. Ved 35 kilometer måtte jeg legge inn første gåperiode utenom drikkestasjon. Etter å ha kommet meg opp på joggetempo igjen så jeg første mann liggende på bakken med førstehjelpsmannskap bøyd over seg. Okei, så langt skal jeg ikke dra den tenkte jeg, og jogget sakte videre. Det er mot slutten av et maratonløp det begynner å bli underholdende å være med. Går man i stå? Får man krampe? Går man i bakken? Klarer jeg å løpe opp den lille motbakken? Det er mye å se. Noen lagt seg på bakken(eller svimt av), andre går. Noen har satt seg ned og prøver å tøye bort kramper og vondter. Du har det rett og slett ganske vondt, men det virker alltid å være noen som har det verre. Selv om det går som i sirup tok jeg igjen flere som tydligvis hadde fått det mer enn meg. Andre igjen fløy forbi i en latterlig høy fart. Noen hadde tydligvis disponert bedre enn andre for å si det sånn. Ehem… Sånn rundt 37 kilometer kjente jeg det i beina også. Jeg kjente skaden i venstreleggen(shin splints) ikke var helt borte, og jeg kjente at høyre lilletå hadde fått plenty juling. Jeg tittet ned og oppdaget at høyre del av høyreskoen hadde fått en blodrød farge. Ouch.. Men shit au. Jeg stopper ikke nå for å sjekke eller gi meg liksom!

Mot siste vending på Grønland møtte jeg Tim i motgående felt. Han lå nok en kilometer foran meg nå. Han så meg og smilte bredt. Humøret mitt var det ikke noe i veien med, så jeg smilte tilbake og gav han tommeln opp. Det er kjempemorsomt med litt kniving når nivåforskjellene ikke er så alt for store! Noen hundre meter senere ble jeg passert av fartsholderne til 3.30. Makan! Men nå var det bare 3 kilometer til mål, og det føltes samtidig godt å vite at jeg fortsatt var i bevegelse og at jeg var sikker på å komme til mål uten å ligge særlig langt unna det jeg hadde sett for meg av sluttid. Jeg økte farten litt de siste to kilometerne og kom i mål på 3.33.40.

Godkjent? Vel, vel… Jeg hadde jo håpet på å komme inn under 3.30, selv om jeg var svært usikker på formen. Men jeg klarte kunststykket å feildisponere igjen, og småskader på slutten hjalp vel ikke egentlig på moralen underveis det heller. Jeg tror uansett at det var den generelle formen som ikke var bedre enn hva sluttiden ble denne dagen. Med litt annen disponering kunne jeg nok klart 3.30 eller kanskje ned mot 3.25 også. Men det får jeg aldri vite. Jeg er fornøyd med innsatsen i alle fall. Jeg gav alt og brukte opp absolutt alt jeg hadde denne dagen.

Oslo Maraton 2011 - TempoÅrets tempograf ser urovekkende lik ut den fra Oslo Maraton i fjor, men det gikk tross alt 23 minutter raskere i år :-)

Da jeg passerte målstreken var jeg overtakknemlig ovenfor jentene som gadd å snøre opp og igjen skoa mine for å få tidtakerchipen tilbake, det samme ovenfor hun som gav meg en Cola. Nå kjente jeg hvor utrolig stiv jeg egentlig var. Jeg fikk humpet meg bort til et tre og satt meg ned mens jeg skylte ned Colaen, bare avbrutt av smertegrimaser mellom slurkene. Det råder en egen stemning etter målgang for maraton. Det er noe med felles smerte. Vi har vært gjennom den samme «krigen» og opplevelsen. Sammen og hver for oss. Man high fiver med folk man ikke aner hvem er. Noen har vunnet over naboen, andre har vunnet over seg selv. Noen innser at de må trene mer. Uansett gratulerer vi hverandre og er rimelig enige alle sammen om at det var greit at målstreken kom nå. Jeg kom meg etterhvert bort til bagasjeteltet og fikk tak i posen min med treningsjakke og YT’en fra Tine. Veldig greit at jeg hadde den med, for selv om jeg kunne tenkt meg å kjøpe mat på stedet og bli en stund for å fange atmosfæren, så ble det raskt avskrevet siden jeg ikke kunne se noen brukbare sitteplasser. Å stå og spise eller sette seg ned i gresset igjen var uaktuellt. Jeg hadde jo akkurat brukt fem minutter på å komme meg opp fra plenen etter Colaen. Så det ble til at jeg begynte å bevege meg hjemover. Jeg gjetter på at det er 2 kilometer hjem. Med en snittfart på kanskje 2-3 kilometer i timen tok det sin tid. På veien hjem møtte jeg en utlending som også hadde løpt maraton. Vi så helt latterlige ut. Det så ut som verdensmesterskap i silly walks. Vi så på hverandre og lo, vekslet noen ord og humpet videre hver til vårt.

Så hva har jeg lært underveis i forbindelse med mitt andre maraton? Jo:
1. Stå opp tidlig nok til at det er to og en halv time fra frokost til start.
2. Start rolig, og fortsett slik i i alle fall to hele mil. Maraton begynner ikke før ved 25 kilometer.
3. Dropp Runkeeper på øret.
4. Dropp musikk på øret (ekstra vekt, gnagsår under arma(iPhoneholder) og irriterende ørepropp som faller ut).
5. Ikke svett så mye! Neste gang stiller jeg i luftige og korte shorts, så får kompresjonstights være kompresjonstights…
6. Jeg klarer å komme igjennom et maraton med lette konkurransesko.
7. Jeg må trene mer og holde meg skadefri.
8. Jeg må trene kjærnemusklatur og rygg mer.
9. Det hadde vært kjekt med koffeingel mot slutten, men mat trenger man ikke om frokosten har vært bra.
10. Så lenge man smiler og er positiv går det mye lettere og opplevelsen blir mye finere selv om det er slitsomt og man har det tungt.

Jeg runder av med å konstatere at maratonløping ER utfordrende. I alle fall for meg. Akkurat slik  jeg liker det :-)

Oslo Maraton 2011 - Diplom

, , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar