Opptur i Ecotrail Oslo -Norges største ultraløp

Oi, for en herlig dag det ble i Oslo under landets første utgave av Ecotrail!

Da det ble klart at Ecotrail kom til Norge og Oslo, var jeg rimelig snar med å melde meg på. At løpet kom til å bli Norges største ultraløp noensinne var en av momentene som lokket, men også det faktum at løpet har en løype på 80 kilometer som må kunne kalles både underholdende og behagelig for øyet.

At jeg aldri har løpt så langt utenfor bane, og slettes ikke i en såpass krevende løype, var jeg ikke så veldig nervøs for. Usikkerheten kom heller av at det bare var 2 uker siden mitt livs første brutte løp, hvor jeg rett og slett følte meg helt elendig. Taktikken ble derfor å være bombesikker på å komme meg gjennom, og å åpne veldig rolig. Passe på at pulsen lå lavt selv om det gikk bratt oppover.

Kvelden før løpet var det Race Briefing på Thon Hotel Opera, så etter å ha plukket opp startnummer og goodiebag hos Sport1, så ruslet jeg over til hotellet som ligger ganske så nært både start- og målområdet. Når jeg tenker etter så ble det egentlig i overkant med rusling dagen før start. Jeg var innom en bunch sportsbutikker for å finne noen som solgte Winforce Ultra Energy Complex. Det var jaggu ikke lett, men jeg fant til slutt ut at jeg måtte til Anton Sport i Vika. Så da gikk jeg dit også. Tipper jeg var 8-10 kilometer på føttene dagen før dette ultraløpet. ikke helt optimalt, men, men.

race brief oslo ecotrail

I startområdet var det elektrisk stemning før start, og i luften en salig blanding av forventning, nervøsitet og Tigerbalsam. Noe av det som gjorde Ecotrail ekstra kjekt, var antallet av kjentfolk i løpet. I startområdet fikk jeg fort øye på den ene kjenningen etter den andre. Samtlige var ganske så spent på hvordan dagen skulle utarte seg.

Legger inn en video av starten på 80k @ecotrailoslo

Posted by Martin Fiskum on Sunday, May 24, 2015

Over kan du se Martin Fiskums video av starten i Ecotrail 80-kilometer. Som du ser, så manglet det ikke på antall deltakere. Totalt var vi 283 stykker, hvorav 235 menn til start denne dagen. Selv rakk jeg akkurat starten med 30 sekunders margin etter å ha stått som sistemann i dokø…

Starten gikk, og jeg hadde plassert meg ikke så alt for langt fra startstreken, så det ble ikke så ille køløping egentlig. Litt lenger frem så jeg de antatte storkanonene stikke fra i front med en gang. La dem løpe tenkte jeg. Nå skal jeg nyte dagen og i alle fall være sikker på å ikke havarere halvveis! Jeg har flere ganger løpt over 200 kilometer i løp, så distansen er ikke i seg selv noe problem. Taktikkbommert, formen og evt. magetrøbbel er det jeg fryktet.

Fra start av går det bare oppover til vi når Maridalsvannet, så her er det veldig lett å starte ut for høyt i puls. Denne gang ble jeg nesten overasket over min egen disiplin, og tempoet var vel akkurat som planlagt. Selv ikke da ultrakjenning Rune Solheim litt uventet passerte meg, lot jeg meg affisere nevneverdig. Rune hadde på forhånd sagt han skulle ta det som en langtur og helt med ro. Jau, jau ;-)

Det ble til at jeg og Rune passerte hverandre omtrent gjennom hele løpet. Han hadde raskere tempo oppover og på asfaltflatene, mens jeg hadde raskere tempo nedover og i terrenget så lenge det ikke gikk oppover. Ved matstasjonen i bunnen av Holmenkollen skihoppbakke etter omlag 34 kilometer var vi likt. Der møtte jeg til min store glede også på løpekompis Thomas Stordalen! Makan, hva gjorde han her? Joda, han hadde akkurat sendt avgårde sin kjæreste, Karoline, som skulle debutere på ultradistansen 45 kilometer. Veldig artig! Thomas hjalp til med å løfte humøret enda noen hakk før jeg satte avgårde igjen. Han knipset også bildet under her, som altså er fra matstasjonen ved Holmenkollen.

Ecotrail Oslo Holmenkollen

Om du tror Holmenkollen er ved løypas høyeste punkt, så tar du feil. Da går det videre oppover til Tryvann.  På vei opp mot løypas høyeste punkt fikk jeg sekundering om at jeg lå på 17-19 plass. Jøss! Går det an da? Jeg har jo så langt tatt det veldig kontrollert, og kan heller ikke huske å ha passert så innmari mange på veien så langt. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje hadde åpnet litt for hardt likevel, men var nå fast bestemt på å minst holde meg i Topp-20 helt til inn til mål. På forhånd hadde jeg håpet på Topp-30. Noe som kanskje er litt langt i underkant av kapasitet, men som nevnt hadde jeg følt meg helt elendig i et løp bare to uker tidligere. Ikke var jeg overbevist om at jeg var i bedre form nå, og ikke var jeg overbevist om at jeg hadde fått de 60 kilometerene jeg faktisk løp før jeg brøt løpet i Kristiansand ut av beina enda.

Fra Tryvann går det naturligvis nedover igjen. Veldig nedover. Jeg var raskere enn Rune ut fra matstasjonen ved Holmenkollen, men på vei oppover til Tryvann tok han meg igjen. Vi løp sammen en stund, mens vi ropte til folk som var ute i helt andre ærend, for å prøve å finne riktig vei; «Har du sett noen løpere her med startnummer på brystet?! Løp de denne veien?! Takk!!». Akkurat merkingen av løypen var litt utfordrende, både på grunn av merkingens farge og det faktum at dessverre var det nok mye av merkingen som var blitt plukket bort i løpet av natten og formiddagen før vi passerte. Mange tok nok disse merkene for å være søppel og plukket dem med seg. Selv om jeg mistet litt tid på diverse feilløpinger, så hadde jeg bestemt meg for å ikke la meg stresse av dette. Det var nok mye det samme for alle, og jeg prøvde å se på det som litt av sjarmen.

Nedover Wyllerløypa som går fra Tryvann, så lot jeg igjen nedoverbakkebeina mine rulle, men ikke fullt så fort lenger. Vi hadde vel passert en maraton nå, og magemusklatur og lår var ikke fullt så sammarbeidsvillige lenger som de hadde vært tidligere. Jeg følte at det begynte å gå litt tregere og tyngre, men jeg tok fortsatt igjen løpere, så fullt så ille kunne det ikke være tenkte jeg.

Siste delen av løypa kan oppsummeres som delen hvor alt kan skje, og det gjør jo gjerne også det. I en lang oppoverbakke på grus (på vei opp fra Sørkedalen?), tok Per Olav Bøyum meg overaskende igjen. Jeg trodde han var langt foran meg. Jeg vekslet et par ord med han i det han passerte, og lot han stikke. Jeg kjente den sedvanlige «sukkerkvalmen» tilta, og hadde ikke mulighet til å øke tempoet akkurat nå. I inngangen til et lengre terrengparti tok jeg han, like overaskende, igjen. Denne gang var jeg i bedre flyt og bare raste forbi. Ut av andre enden på dette terrengpartiet så var hverken han eller Rune å se. I ettertid fikk jeg høre fra Rune at han hadde hatt sine problemer. Blant annet hadde han mistet halve sålen på framfoten til den ene skoen sin. Noe måtte også ha skjedd med Bøyum, men jeg vet ikke hva.

Single track langs Lysaker ble uten tvil løypas mest utfordrende parti. Man var sliten, det var smalt, og det gikk veldig mye bratt opp og bratt ned. Her hadde kvalmen nådd nye høyder og jeg måtte stoppe helt opp to, tre ganger fordi jeg trodde jeg måtte kaste opp. Jeg burde ha blandet egen drikke sterkere, og bare drukket vann på matstasjonene… Man lærer så lenge man løper :-)

Egentlig så trodde jeg av en eller annen grunn at det var en matstasjon ved Lysaker, men det satt bare en mann i et kryss med et par flasker, så jeg regnet med at dette var en nødrasjon eller hans eget. Jeg løp i alle fall rett forbi, selv om jeg var tørst og nå omtrent bare tenkte på iskald Farris. Det var helt klart endel andre som også hadde bommet litt på væske ettersom jeg så flere som svingte innom butikk og kiosk i nærheten av løypa. DET hadde jeg ikke tid til. Ikke var jeg sikker på om det var helt lov i henhold til løpsreglementet heller. Uansett, videre mot Bygdøy og deretter Aker Brygge nærmet jeg meg stadig nærmere målstreken. Ved Aker Brygge kunne jeg nesten ikke tro at vi skulle brøyte oss vei gjennom den store og tettpakkede folkemengen som var ute og nøt denne flotte soldagen i Oslo, men slik var det. Jeg prøvde å beholde roen og ikke være for brautende og brøytende inn mot Rådhusplassen, selv om jeg visste at jeg lå an til en veldig god plassering, og at det kom mange raske løpere bak meg. Nå var jeg bare 2 kilometer fra mål, så her var det bare å konsentrere seg og løpe så fort man turte.

sporten comFoto: Sporten.com (Ikke rare kneløftene helt mot slutten…)

Siste kilometeren føltes veldig lang, og det var herlig å runde Operahuset og se målseilene nede ved «Sukkerbiten». Jeg løp med høyt hevede armer og et høylydt Jaaaaa over målstreken. Jeg hadde ikke den overfølsomme og tårevåte målgangen som etter de virkelig lange løpene, men det var virkelig kjekt å komme seg i mål! Jeg visste ikke helt plasseringen min på dette tidspunktet, men jeg visste at den var skikkelig bra! Og det gledet virkelig en kar som ikke startet ut i dette løpet med all verden av selvtillit.

intervju ecotrail

Intervju rett etter målpassering. Han spurte om hva jeg syntes om løpet og løypa. Jeg svarte som sant var, at jeg hadde storkosa meg og syns det var veldig kjekt. På spørsmål om jeg skulle løpe det igjen, så svarte jeg joda, men ikke imorra. Beina og magen hadde fått nok for et par dager :-)

Ved målgang var jammen også Thomas Stordalen der igjen! Og han fikk også knipset et par bilder til av meg. Neste år blir du med på denne herligheten av et løp, Thomas!

Ecotrail oslo 11 plass
Strålende fornøyd og overasket over å bli nummer 11. av 235 startende menn under første utgave av Ecotrail Oslo. Løpet hadde stor internasjonal deltakelse og mange av Norges aller, aller beste ultraløpere. Dette lover godt for tiden framover, hvor jeg kommer til å prøve meg på flere ultraløp i terrenget!

Takk til medløpere, arrangører, frivillige og Oslo by som gjorde det mulig for meg og alle andre deltakere å oppleve denne dagen. Vi sees neste år! Takk også til min sponsor Calanus, som støtter opp!

Linker:
Ecotrail Oslo

Resultater

Thomas Stordalen observerte Ecotrail fra sidelinjen

Jeanette Vika om løpet sitt

Kondis om Ecotrail

Runners World om Ecotrail

 

, , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar