Nordmarkstravern 2011 – Check!

Jepp, jepp. Jeg var jammen med på 2011-utgaven av Kolls Nordmarkstraver’n.

Blendet av fin video på Youtube med glade løpere fra 2010, så meldte jeg meg på dette sti- og skogsveiløpet på 30 kilometer som går fra Stryken til Kringsjå ved Sognsvann.

Jeg og dagens medsammensvorne kamerat, Fredrik, møtte opp ved parkeringen ved Sognsvann 8.40, hvor vi beina det vi kunne i regnvær fra bilen til en ventende buss i håpet om å klare å forholde seg tørr fram til start i alle fall. Jeg har ikke noen problemer med å konkurrere i regn- og ruskevær egentlig, men greit å ikke bli våt og kald før start :-)

Arrangøren hadde satt opp busser som skulle kjøre oss til Stryken hvor starten skulle gå. På bussen var det god stemning og det var tydelig at forventningene og spenningen var temmelig stor hos de fleste. Selv skal jeg ikke nekte for at jeg var rimelig usikker på hvordan det hele ville gå. Jeg kjente ikke løypa, og har helt minimal erfaring med å løpe i terrenget(jeg kaller det terreng, for sti og sti fru Blom…). Nå er det også slik at løpeutstyrsbudsjettet mitt ikke akkurat er veldig prioritert, så selv om det regna og en gjørmefest Birken verdig lå i kortene, så hadde jeg denne dagen ikke egentlig noe alternativ enn å starte med mine Nike Lunaracers som er ultralette konkurransesko som egentlig aller best passer til korte asfaltløp. Nå var vel heller ikke arrangørens meldinger i forkant videre med på å høyne selvtilliten min før start: «Øyungen har gått over sine bredder og det betyr at stien noen steder faktisk ligger under vann». At jeg observerte et knippe sprekinger iført terrengsko med pigger ved startområdet fikk meg nesten til å begynne å le. Ikke av dem, men av meg selv ;-)

Vel, vel. Nå var vi her, både jeg, Fredrik og rundt 450 andre. Jeg hadde vært såpass smart at jeg hadde tatt med meg en skikkelig varmeisolerende poncho fra Fjellreven, så jeg slapp å bli så alt for kald eller særlig våt i den halvannen timen vi ventet på Stryken før start. Det var egentlig drøyt lenge å vente, og Fredrik hold på å skjelve seg selv i fillebiter der han sto og venta i shortsen sin. Selv gikk jeg for 2XU løpetights + 2XU calf guards som ekstra støtte for pingleleggene mine. På overkroppen brukte jeg en Nike t-skjorte, samt løse ermer som vanligvis brukes til sykling. Ca. 10 grader var det i startområdet. 10 grader og duskregn. Brrrr… Til arrangørs forsvar så var jo selvfølgelig ikke de ansvarlig for været, og de hadde også sørget for at vi kunne få transportert bagger med ekstra klær, mat etc. til målområdet. Igjen må jeg klappe meg selv på begge skuldrene, jeg hadde pakket fullt skift og handkle, så det kom til å bli liggende klart i målområdet. Flink gutt! Tok meg bare 3-4 år med konkurranser å tenke såpass langt :D

Det er tydlig at Koll har arrangert dette løpet før. Arrangementsmessig vil jeg si det gikk helt strøkent og prikkfritt fra før start og til mål og forbi. Bravo!

Snart var tiden der. Klokken nærmet seg 11 denne formiddagen, og straks skulle det brake løs. Starten var delt inn i «felt». Det vil si, det var satt opp små skilt man skulle stille seg bak alt ettersom hvor fort man trodde man kom til å løpe. Det var bare et lite problem, hva skulle man tro om sluttiden? Jeg hadde sneket litt i resultatlistenef fra fjoråret og sammenlignet litt med tider fra Sognsvann Rundt Medsols, som jeg har deltatt i mange ganger. Der fant jeg ut at 3 timer burde kunne gå om jeg diponerte riktig og fikk i meg nok næring underveis. Men det ville sannsynligvis ikke holde til å få merket (bestetid + 50%), hvilket jeg jaggu syns jeg må ha som et minstemål når jeg stiller i konkurransen for å gjøre det best mulig. Jeg tør ikke kalle meg for en løper riktig enda, men hallo! Å løpe 1/3 saktere enn vinneren syns jeg absolutt ikke holdt mål, terrengsko eller ei. Merket ble dagens nye mål. Så det ble til at jeg stilte meg mellom skiltene for 2.30 og 3.00.

Plutselig gikk starten, og vi var avgårde. Jeg hadde regnet med mye trengsel og sikk-sakk-løping i starten, men folk rundt meg hadde omtrent samme farten, så dette gikk smertefritt. Starten altså -smerte skulle det bli rikelig av. Etter noen kilometers løping begynte det å danne seg små felt og enkeltløpere som virket å justere seg inn før første terrengparti. Jeg prøvde å holde igjen i starten. Jeg er dessverre skikkelig dårlig på å starte rolig nok, men denne gangen prøvde jeg virkelig. 3 mil i tung og ukjent løype er ingen spøk.

Men hva er det jeg ser foran meg?! Jo, det er Tim Bennett. Kondispresidenten som alltid gruser meg i Sognsvann Rundt Medsols. Okei, alle andre mål er nå satt til side. Mitt nye og eneste mål er nå å slå han under dagens løp! Jeg vet, jeg er barnslig til tider :P

Inn i første terrengparti fikk jeg en forsmak av hvordan løpet ville utarte seg. Jeg tryna allerede omtrent ved første mulighet. En fin kombinasjon av gjørme og vått gress i en helning ble for mye for skoa og balansen. Jeg fikk tatt meg for og var oppe igjen i samme sekund, så jeg tapte ikke noe der og da. Jeg prøvde å følge gruppa jeg kom inn i terrengpartiet med, men det ble ganske stressfullt å prøve å holde samme tempo som de som var bedre skodd, og sannsynligvis var bedre trent på terrengunderlag. Jeg var lite villig til å risikere noe, så jeg slapp noen plasseringer nå og da. Men så lenge det gikk bortover eller oppover gikk det egentlig ganske greit. Det var nedover som var det store problemet. At jeg brukte rundt 30% lenger tid ned bakkene enn de jeg løp jevnt med ellers er ikke å overdrive. Jeg tapte dessverre svært mye i de partiene. Mulig jeg kunne vært litt mer vågal, men jeg slapp i alle fall ben- , armbrudd og vrikkede ankler. Andre var ikke like heldige.

Ut av ett av terrengpartiene, jeg tror det var etter Gørja, så følte jeg meg litt nedfor og demotivert etter å ha blitt forbiløpt titt og ofte på stiene. Like etter, i en sving ved en drikkestasjon hørte jeg noen som ropte navnet mitt; Kom igjen, Marius! Der, midt uti bushen, sto André og Jan Henrik – To av sykkelgutta fra Rye med hver sin sykkel. Det brøt opp i de negative tankerekkene mine, og virket overraskende oppløftende og motiverende.  Jeg følte meg faktisk øyeblikkelig sterkere og bet meg fast i ryggen på to triatleter i sort. Jeg må si at dette var en interessant opplevelse. At et par kjente fjes som roper kan gjøre slike psykiske og fysiske utslag. Pussig. Takk til dere gutter! :-)

Det føltes rimelig tett mellom drikke- og matstasjonene, og jeg sørget for å få i meg litt banan og drikke ved de fleste mulighetene. Jeg vet hvor ille det er å gå næringstom, så det er heller bedre å bruke litt ekstra tid på å få i seg tilstrekkelig. Sånn i ettertid, så burde jeg muligens ha hatt med meg litt egen mat og kanskje også drikke. Husholdningssaft(smakte i alle fall sånn) og vann fungerer heller dårlig for meg personlig. Jeg er usikker på om den ekstra vekten av evt. medbrakt ville veid opp, men jeg fikk skikkelig hold de siste 5 kilometerne, og måtte slippe opp kanskje 10% av farten. Jeg er rimelig sikker på at det var saften magen ikke var særlig begeistret for.

Jeg hadde på forhånd tippet at de 5 siste kilometerne skulle bli de letteste, siden det var mye nedover på grusvei, men den gang ei. I tillegg til hold så kjente jeg det virkelig i beina nå. Faktisk kan jeg sverge på at den siste kilometeren må ha vært minst 2. Å komme inn på asfalten inn mot mål gjorde bare ille vondt. Men i mål kom jeg! Rett i spylekø (igjen: Rene Birkentendenser jo), så opp noen trapper(au, au, au) for å finne bagansjen sin, så ned noen trapper(au, au, au) for å komme seg til garderoben for en velfortjent dusj og rene, tørre klær. Og ja, jeg fikk merket! Og jeg slo Tim! Og jeg startet for hardt…. Tiden ble 2.46.58, noe jeg tror jeg skal være veldig fornøyd med! Når det gjelder Fredrik, så fikk han kneproblemer allerede i første terrengparti, men fikk karret seg til mål han også. For å sitere han på svaret jeg fikk på sms hvor jeg spurte om det var liv: «Joda, bare så sliten så sliten nå. Snakkas…» :D

Runder av med å anbefale dette løpet for alle andre som liker en skikkelig sportslig utfordring hvor du får vært gjennom opp- og nedturer og er overlykkelig for å passere målstreken. Neste år blir det 2.3o eller bedre ;-)

 

Nordmarkstravern 2011

I ran Nordmarkstravern, and all I got was this lousy t-shirt. Hehe, neida. T-skjorta var fin den. Og merket fikk jeg også ;-)

, , , , , , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar