NM 24-Timers 2014 – Dagen det var så varmt!

NM 24-timers ultra 2014. Hvor skal jeg begynne… Jo, jeg tror jeg kan begynne med at jeg ikke har vært med på maken til temperatur i Norge noensinne!

romerike ultrafestival 20142014-utgaven av Norgesmesterskap i 24-timers ultraløping var lagt til Jessheim og bakt inn i Romerike Ultrafestival. Dette var første gang NM var lagt til en annen bane enn innendørs på Bislett, og første gang NM ble lagt til fellesferien. Akkurat dette skulle vise seg å være heller lite populært, ettersom startfeltet var relativt tynt.

Etter en liten nedtur i NM 2013, hvor jeg løp omlag 200 km og ikke nådde opp på pallen med det, var det tid for revansje. Med siste års suverene Bjørn Tore Taranger på startstreken er det naturlig for meg å sikte mot pallplass i NM (enn så lenge ;-)). Det betyr at jeg kan slippe en mann til foran meg foruten Bjørn Tore for å klare dette.

Foruten Bjørn Tore, så avslørte startlisten sterke navn som Lars Dørum (landslagsløper), Per Audun Heskestad (landslagsløper), Joar Flynn Jensen (landslagsløper), og noen spennende debutanter på distansen. Blant annet Amund Totland. Selv om startfeltet var tynnere enn vanlig, så måtte jeg altså slå minst to landslagsløpere. Det har jeg klart før (2012), så jeg så ikke på det som noen umulighet denne gangen heller.

Før start NM 24-timers 2014

Forberedelser før start. Prøver å holde kroppstemperaturen nede mens jeg fester gnagsårplastre på strategiske steder.

Mitt opprinnelige mål nr. 2 under denne 24-timerskonkurransen var å klare B-kravet til NM, altså 220 km. Dette slo jeg derimot helt i fra meg allerede dager før start på grunn av værmeldingen. Mitt eneste mål ble dermed å nå pallen i NM for andre gang, hvilket selvfølgelig er tøft nok.

I slike lange løp er det veldig greit å ha med seg supporthjelp, selv om ultraarrangører i Norge virker å gjøre alt de kan for å hjelpe og støtte løpere underveis med mat, drikke og annet. Jeg hadde som tidligere år min samboer, Line Johansen, med som support. Veldig kjekt å ha noen som kjenner gamet fra før av og har rimelig kontroll på mine behov og hva som kan oppstå underveis.

Jeg og Line hadde ankommet med fly dagen i forveien, og etter litt surring av taxisjåføren på vei fra hotellet til Friidrettsstadion på Jessheim, var vi klare til å rigge oss til. Flasker skal fylles med vann og sportsdrikk, telt skal slås opp, startnummer skal hentes. I det hele tatt er det veldig greit å være framme i god tid, selv om man optimalt sett kanskje bør sove så lenge det går før et slikt løp. Jeg liker å slippe å stresse i alle fall.

Line ordet med alt rundt, mens jeg konsentrerte meg om å få hentet startnummer og forberede meg med riktig bekledning, sko og plastre på strategiske steder. Føttene mine har tydeligvis stadig blitt mer herdet, men erfaringsmessig så er det noen plasser som alltid får gnagsår på så lange løp. Med Hokasko på, så er det vrista (pløsen på Hoka er tynn som papir…) og de to ytterste tærne som får mest juling (tåboksen er ikke formet for menneskeføtter…).

Startnummer NM 24-timers 2014

Dette løpet var første gang jeg representerte Bø IL

Jeg vekslet noen ord med løpekompis, Bjørn Tore, før start. Spurte han om hvordan i all verden han hadde tenkt å takle varmen. Det var allerede før start blitt over 30 varmegrader! Bjørn Tore skulle kjøre på med is under buffen han har på hodet. Jeg sa jeg kom til å gå for bar overkropp, men det advarte Bjørn Tore meg bestemt om å ikke gjøre. NM er litt spesielt, og her er det noen normer og regler som skal følges. Blant annet er bar overkropp strengt forbudt. Og milde moses tenkte jeg… Vi har riktignok hatt en god sommer nord for polarsirkelen, hvor jeg bor, men jeg så ikke helt hvordan jeg skulle kunne klare å unngå heteslag påkledt mens man løper i denne varmen. Men hva var det som skjedde like etterpå? Jo, fra høyttaleranlegget kunne jeg til min store glede høre at på grunn av varmen ville det bli gjort unntak i år. Bar overkropp var lov likevel! Flaks, tenkte jeg :-)

Sola skinner

Det føltes ut som om man skulle ut i ørkenløp. En oppklippet buff i nakken sørget for ekstra beskyttelse mot den ubarmhjertige sola.

 

Solkrem faktor 30 var ferdig påsmurt i tjukke lag, og nå nærmet starten seg. Jeg valgte å starte med Hoka Stinson Tarmac på beina, en Craft cap på hodet, Injiinji tåsokker og en kort og luftig løpeshorts fra Craft. Jeg hadde også på meg noen billige nobrand-solbriller for å ikke bli så trøtt i øya av solskinnet.

Starten gikk, og jeg startet svært rolig ut i midten av feltet. Løpet hadde flere delkonkurranser, og vi som deltok i NM startet samtidig med maratonløpere, 6-timers og 12-timers. Til min overraskelse var det 24-timersløperne som virket å starte ut med høyest snittfart, og jeg havnet godt bakpå etter et par runder. Sukk… Jeg ble litt bekymret og økte farten og jobbet meg litt framover igjen.

Debutant Amund Totland stakk fra nærmest som en rakett. På forhånd så visste jeg lite om denne karen, annet enn at han var raskere enn meg på maraton og at Bjørn Tore hadde uttalt at det var en god og spennende løper. Bjørn Tore lot seg ikke affisere, mens jeg syns det hele var litt skremmende. Vel, vel.. Etter 5-6 timer hadde Bjørn Tore spist opp Amunds forsprang og la seg i tet. Selv var jeg kommet godt i siget, kanskje litt for godt. Etter 6 timers løping hadde jeg passert 61 kilometer. Det er egentlig helt hodeløst. Hadde jeg holdt den farten hele veien, så hadde jeg nådd omlag 245 kilometer, noe som var helt urealistisk. Og spesielt når det nå var blitt 34 grader i skyggen, og skygge var noe vi så svært lite til!

Buff med is

Her var Bondi B 3 kommet på. Legg merke til buffen rundt halsen (klikk for større bilde).

Foreløpig hadde løpet fortonet seg greit for egen del. Etter å ha kjent litt ubehag med startskoene (den tynne pløsen), så hadde jeg gjort et lite forsøk med Adidas Energy Boost. Det ble et kort forsøk. Jeg kjente ganske fort at dempingen på disse skoene ikke var gode nok for en 24-timers for min del. I tillegg er ikke den relativt store droppen noe jeg liker. Jeg byttet da etterhvert over til reserveparet med Hoka som jeg hadde med meg. Et par med godt brukte Bondi B 3 i halvannet nummer for stort.

Arrangør hadde etterhvert fått satt opp et aldri så lite «overrislingsanlegg», hvor vi løpere kunne løpe under og få oss en kjølig dusj hver runde. Jeg droppet det tilbudet mange timer siden jeg var redd for våte sko, med dertil større fare for gnagsår. Arrangør hadde også fått satt ut to store kar med våte svamper i isvann. DET satt jeg stor pris på. Takk til alle dere som hjalp til med å dele ut og etterfylle med svamper! Jeg hadde for øvrig et eget lite triks gående i den varmeste perioden på dagen. Jeg hadde gått til innkjøp av et lite lager med isposer. Disse fikk Line, supporten, plassert inn i en buff som var tapet igjen for at de ikke skulle falle ut. Buffen ble tredd over hodet og lå iskald inntil nakken. Jeg tror jeg tjente mye på dette. Kulden i denne selvmekkende kjølebuffen varte i omlag 30 minutter hver gang.

Foruten Bjørn Tore og Amund Totland, hadde jeg i begynnelsen av løpet Lars, Ragnar Nygård og Joar foran meg. Supersterke Per Audun var visst ikke helt i NM-form, og tok det litt roligere. Jeg hadde ikke tenkt å stresse mer enn hva jeg gjorde. Farten var allerede for høy forholdene tatt i betraktning. Med Joar i stor fart og fin form foran meg tenkte jeg nok det kom til å bli vanskelig å klare pallen denne gangen, selv om jeg lenge følte meg ganske fin og lett til sinns og fots. Ragnar og Amund tenkte jeg nok at hadde startet for hardt, og kom til å få det tungt etterhvert.

skål

Skål! I 24-timersløp, så blir det naturligvis natt og mørkt i løpet av døgnet sør for moralsirkelen.

Jeg spoler litt fram. I løpet av natten begynte dramatikken for alvor. Farten var gått ned. Ragnar og Amund hadde «fått det», og begynte å ta ligge-/sovepauser. Joar hadde begynt å vise tegn på problemer, og jeg lå jaggu ikke så langt unna Lars Dørum. Jeg begynte etterhvert å slite med ekstrem kvalme og næringsinntaket. Pokker! Ikke nå igjen. Denne gangen var det ende verre enn under NM i 2013. Jeg kastet opp runde for runde og klarte ikke å få ned særlig næring. En ting er sikkert. Jeg skal aldri mer prøve meg på Freskubin eller lignende måltidserstattere under konkurranse.

Joar måtte etterhvert ta seg en særdeles lang pause, og forlot banen for mange timer. Dette betydde at jeg nå faktisk lå an til pallplass i Norgesemesterskapet, og jeg fant det derfor like greit å sikre denne plassen. Jeg fikk fortsatt ikke ned noe særlig næring, så kampen mot Dørum om 2. plass tok jeg ikke sjansen på engang å prøve. 220 km (EM-kravet) var også utelukket denne gang, så jeg satt farten alvorlig ned. Jeg kunne nok tatt opp kampen med dansken som fikk 3. plassen i løpet (foruten NM), men jeg følte nå bare for å sikre bronsen i NM og spare beina så mye som mulig for kortere restitusjon etter løpet.

Jeg sto de siste 6 timene egentlig helt uten konkurrenter som truet bakfra, og jeg kjente at motivasjonen sank betraktelig. Lang ned til nærmeste konkurrent, for langt opp til Lars Dørum, og langt unna EM-kravet eller personlig rekord. Det ble etterhvert mye gåing, og etterhvert mindre oppkast mellom løpestegene. Her var det bare om å gjøre å stå løpet ut og bevege seg framover.

Motivasjonen ble etterhvert lav

Low point! Her har det blitt tidlig morgen, og jeg er rimelig lei og demotivert etter å ha brukt mye tid på oppkast…

Solbriller på

Her var solbrillene kommet på og det går mot målgang

Et par timer før målgang kjente jeg følelsene presse på. Jeg vet ikke hva det er. Er det fordi løpet snart er over? Er det fordi jeg innser at det blir en ny NM-medalje? Er det på grunn av mestringsfølelsen? Ikke vet jeg, men dette skjer mot slutten i hvert ultraløp. Mot slutten kommer følelsene og gjerne noen tårer og snufs. Skikkelig pinlig er det. Bra jeg hadde solbriller på ;-)

Da det nærmet seg målgang, og jeg var i gang med de siste rundene, kjente jeg at dette var greit å få avsluttet for denne gang. Beina var fortsatt «ok», men jeg var veldig næringstom og fortsatt kvalm. Jeg kommer til å gjøre endel forandringer under neste 24-times løp, som blir Bislett 24-timers 22.-23. november 2014. Jeg kommer til å ta meg noen lengre pauser i midtperioden før det blir tungt, for å få i meg skikkelig mat. Ikke noe Freskubin eller sukkertøys. Det blir nok sukker gjennom sportsdrikken. Jeg kommer også til å droppe rene salttabletter så godt det går, og heller prøve å få i meg nok salter gjennom mat (tips fra Bjørn Tore det siste her). Jeg kommer også til å legge inn litt mer gåperioder tidlig i løpet (noe jeg var veldig flink til da jeg satte pers på 211 kilometer i 2012). Når det gjelder oppkjøringen til neste 24-timers, så blir det også en liten endring her i forhold til årets NM. Her kommer jeg til å kjøre et opplegg for å trigge fettforbrenningen enda bedre. Dette skal jeg komme tilbake til her i bloggen om ikke lenge.

Siste runden før målgang var kommet og vi kunne alle konstatere at Norgesmester nok en gang ble Bjørn Tore Taranger med hele 230 km, noe jeg vil betegne som meget sterkt sett i betraktning varmen og manglende utfordrere. Den mannen klarer å motivere seg uansett! På damesiden var det Hilde Johansen som ble suveren vinner med 175 kilometer.

Bjørn Tore og Hilde gjør æresrunden

Bjørn Tore Tarnanger og Hilde Johansen blir NM-vinnere i 24-timers, 2014. Gratulerer!

Selv er jeg svært fornøyd med å klare NM-medalje nummer 2 på denne distansen. Antall kilometer oppnådd (190), og noe liten konkurranse denne gang, satt likevel en liten demper, eller bismak på gleden. Jeg kunne jo også kanskje ha gjort en litt bedre innsats mot dansken som to 3. plass «all over» i løpet.. Uansett, jeg MÅ og SKAL komme meg over 220 km neste gang!

 

Pallen i NM 24-timers 2014

Lars Dørum, Bjørn Tore Taranger og undertegnende stikker av med de gjeveste medaljene under NM i 24-timers 2014 på Jessheim Friidrettstadion. Hurra!

Flotte premier

I hånden er medaljen for 3.- plassen i NM. Bak er pokalen for 4.-plassen i Romerike Ultrafestival og til høyre er medaljen for gull i aldersklassen i Veteran-NM. Kjekt :-)

Kondis om NM i 24-timers 2014

, , , , , , , , , , , , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar