Follorittet 2011 – Vått, Velt og Video

Ettersom jeg har gode minner fra Follorittet 2009 (året jeg begynte å få fart på bena), satte jeg også i år kursen mot Ås for å delta i årets utgave av rittet selv om været var litt ruskete,  og det ikke var stort mer enn 8-10 grader. Jeg hadde lyst å få unnagjort årets første fellesstart snarest!

For det meste trener og konkurrerer jeg med Rye-Tempoen, i alle fall på denne siden av sommerferien. Det er trygt og man både kjenner og stoler på dem man sykler med. I fellesstart blir det litt annerledes. Her er det alltid noen som ikke er vant til å sykle tett eller i felt, eller som ikke har nådd konsekvensalderen riktig enda for den saks skyld.

Ikke bare er det mer utfordrende med alle ukjente og mengden av folk rundt seg, men man er avhengig av kløkt og flaks for å komme seg gjennom med stolthet, og for noen, med sykkelen i behold. I Rye-Tempoen er vi opptatt av å holde en jevn og høy hastighet, uten å dra på for mye i oppoverbakker. Vi prøver alltid å ta hensyn til lagkameratene, og gjøre deres reise mot mål under sykkelritt så behagelig og enkel som mulig. Det er om å gjøre å gjøre de andre gode. I fellesstart derimot, er det om å drive med luresykling, slite de andre ut, sørge for at de ikke får dekning for vinden, rykke når det gjør mest vondt og så videre. Men ikke alltid! Her er det virkelig om å gjøre å ha med seg hodet til enhver tid. Sånn som det ble her i årets utgave av Follorittet, så ble det til at man måtte prøve å organisere en rulle hvor man hjalp hverandre, på tvers av klubbtilhørighet, med å få ut det meste og beste av hver enkelt for å prøve å ta igjen frontfeltet. Det som ikke skulle skje, skjedde nemlig: En gigantisk velt. En velt som strakk seg fra ene grøfta, tvers over veien, og over i grøfta på motsatt side. Cirka 90% av feltet befant seg bak denne kjempekræsjen. Dermed klarte omlag 17 mann å stikke fra, mens resten av deltakerne enten lå igjen for å slikke sine sår, eller heiv seg på pedalene for å prøve å ta igjen teten.

 

 
Jeg tenkte mitt når velten inntraff (Video: 29.10). Først så tenkte jeg at nå smeller jeg i asfalten, så tenkte jeg at det var griseflaks at jeg kom meg unna, men så tenkte jeg rimelig kjapt; Det var da som bare!!! Jeg hadde ikke akkurat formtoppet til dette rittet og hadde en gjennomkjøring av Nordmarka Rundt-traseen med et skikkelig drag opp fra Jevnaker dagen før. Tilsammen ble det syklet 165 kilometer dagen før, inkl. halvhard rullekjøring og rimelig hard bakkekjøring. Men jeg følte uansett at jeg burde få til mer i dette rittet enn å  komme dassende i flokk langt etter lederfeltet. Bena føltes egentlig ganske ok ut. Pokker og… Jeg tråkka til omtrent alt jeg hadde ut av kræsjsonen og satte etter lederfeltet. Og der dukket jammen Sigurd Gimre fra Rye Ekspressen opp fra veikanten på høyresiden. Og hva er det? Jo, det er bra. Gimregutta er sterke, og er folk du gjerne vil ha med deg om farten skal holdes høy både bortover og oppover.

Vi var i gang og hadde organisert en minirulle på noen få mann relativt kjapt, men så klarte vi å rote det til med en gang. I et kryss hvor vi skulle ta til høyre kjørte de fleste rett fram (Video: 32.30). Er det mulig?! Hadde ikke dette skjedd, så hadde vi kanskje klart å ta igjen lederfeltet nesten der og da. Istedenfor gikk minirulla vår i oppløsning, og det kom opp flere folk bakfra, hvorav kanskje halvparten etterhvert gikk inn for å ta igjen frontfeltet, mens resten bare hang med. Jeg dro på meg litt syre i forsøket på å spurte meg opp til lederfeltet med en gang etter kræsjen, men var snart med og bidro til tempoet igjen. Til tider fungerte det veldig bra, og det virket som om de som hadde krefter bidro. Problemet var bare at i lederfeltet var det langt flere mann enn det vi hadde i rulla til enhver tid. Ikke bare var de antakelig flere som holdt farten oppe, men jeg skjønte etterhvert at det satt flere sterke Norgescupryttere i frontfeltet også. Disse var nok ikke særlig interessert i at vi skulle komme opp etter at de kom løs ved massevelten.

Gruppen min holder likevel oppe et greit trykk på pedalene, og vi kan ikke være så innmari langt unna lederfeltet da det igjen blir i overkant med action rundt meg. Veien er våt og glatt, og i en høyresving med litt helning nedover skjærer to menn rett foran meg ut i en relativt dyp grøft på venstresiden av veien. Sannsynligvis kom svingen litt brått på dem ettersom det ikke alltid er lett å orientere seg når man sitter i et feltet og samtidig har en vannsprut rett i fjeset fra mannen foran. Vi konstaterte at de begge klatra opp fra grøfta og så hele ut, så vi tråkka videre. Nå går det noen minutter hvor vi bare er 5 mann som er med på å holde farten oppe. En stor dose motvind som kommer skrått gir oss i tillegg litt ekstra utfordringer for lår og psyke. En slakk oppoverbakke samler oss igjen, og plutselig er vi 10-12 mann i rulla. Nå er vi inne i en lang og svært god periode for vårt felt. Mange bidrar til at farten holdes konstant høy.

Om det er farten eller det faktum at arrangør rotet det så innmari til med tidtakersystemet sitt at starten ble utsatt med en hel time(en ekstra time siden mat) vet jeg ikke, men plutselig er jeg tom. Energien er borte og negative tanker begynner å manifestere seg. Det er bare å melde seg ut av rulla (Video: 01.14.25), og prøve å få i seg energibar, gel og plenty sportsdrikk(Jeg håper tannlegen min ikke leser dette…). Jeg sklir bak og finner meg en grei plass ganske langt fram på halen for å hente meg inn igjen. Til dere på halen jeg sendte noen gloser til; Sorry, det var ikke meningen. Jeg må nok bare innse at jeg kan bli litt skarp i tonen når blodsukkeret sleiker bunnivået…

Når jeg ser gjennom videoen, så slår det meg at jeg har klart å starte musikksporet Iron Man med Black Sabbath på den delen jeg befinner meg på halen. Haha.. Det var jo passende. Not. I alle fall, 5 minutter har gått og jeg føler meg igjen litt jernmann og tråkker meg tilbake inn i rulla. Om det ikke er den rette store veien som gjør det, så er det muligens det at gutta begynner å lukte mål. Med rundt 40 minutter igjen går tempoet opp, og noen begynner å slite med å komme rundt i front når det er deres tur til å dra. At de har bidratt med det de hadde er i alle fall sikkert. Sånt liker jeg. Jeg er litt usikker på hvorfor vi kjører såpass som vi gjør. Er det for å få best mulig tid? For å gjøre et siste forsøk på å ta igjen tetfeltet? Er det for at ikke flere skal klare å komme opp bakfra? Kanskje er det for å mørne hverandre og prøve å kjøre i filler halen og de som ikke lenger bidrar? Jeg vet ikke, men jeg kjører på jeg også. Et stykke. Jeg innser etterhvert at vi bare er omlag 6 mann i front som banker på, mens resten ligger bak i dragsuget. Da blir jeg litt lei og slipper meg litt bakover igjen. Og lurt var det. Ikke først og fremst fordi jeg sparer krefter men fordi det bare går kort tid, så er det jammen noen som havner i asfalten igjen (Video: 01.30.40) noen meter foran meg. Det holdt på å gjenta seg på ca. 01.34.30 også, da mannen rett foran meg får en liten hjulslipp. Det går heldigvis bra, men det setter en liten støkk i en hver gang.

 

Follorittet 2011

Jeg i gule briller. Sigurd Gimre ved siden av og mannen som slo meg i innspurten like før målstreken rett bak. Foto: Ola Morken

Herfra og inn blir det endel luresykling og måling av krefter. Jeg tror aldri jeg har kjørt med så høyt syrenivå noensinne før. Kombinasjonen av kneiker og forsøket på å holde hjulet til de to gutta som var sterkere opp bakkene denne dagen gav lår og legger skikkelig juling. Men det er det som er fint med fellesstarter, om ikke annet så er det i alle fall innmari bra trening :D Jeg måtte til slutt gi opp, og slippe bakhjulet til Sigurd (Video: 01.53.20) helt på toppen av en bakke. Skikkelig surt, men sånn er det nå til tider i denne sporten. Siste mann i det som var en firemannsgruppe fram til denne bakken hadde kommet litt bakpå og lå nok nesten 20 sekunder bak meg på bakketoppen. Jeg var litt usikkert på hvor langt det var igjen, og hvor langt bak de andre var bak meg. Jeg bestemte meg for å slippe opp litt og vente på fjerdemann, som virket veldig sterk på flatene. Det skulle jeg ikke ha gjort. Taktisk bommert. Jeg burde bare syklet på, for det hele endte med at jeg ble til denne fjerdemann over målstreken. Men fjerdemann, sett bort fra de som ikke ble heftet ved velten i starten, var kanskje ikke så ille likevel denne dagen. Alt i alt tror jeg at jeg endte opp på 21. plass. 2.37 bak vinner. Men det er engentlig ikke godt å si helt sikkert. Arrangøren har rotet til resultatlisten noe så innmari. Pr. dato står jeg som vinner av klassen M40-49, men det er jo bare tull. Passet mitt sier at jeg er 36 år…

Jeg runder av med å ønske både ryttere og arrangør bedre lykke neste år!

Flere bilder av Ola Morken.

 

, , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar