Fall og stang ut i Lofoten High Five

Stang ut for både arrangør og meg i Lofoten i dag. I løpet av natten hadde vinden tatt seg opp. Veldig! Lofoten High 5 ble til Lofoten High 2 x 2. Altså skulle vi heller opp to runder på de laveste toppene enn hele runden på 5 topper. Vi så hverken disse to eller de andre fra start. Snakk om lavt skydekke og grisevær!

Ved start var det vel kuling, men det er på havnivå. Spesielt på første runden var det småskummelt på toppene med kastevind av minst storm styrke. Jeg syns rett og slett veldig synd på arrangører og de utskremte frivillige som sto på toppene. Dere gjorde en kjempejobb! Det ble dessverre noen skader blant deltakere. Jeg tipper de fleste på grunn av sølete og steinete stier ned fra toppene kombinert med fart.

Når det gjelder min egen prestasjon i dette løpet, så hadde jeg på forhånd satset på minst pallen. Nå er det bare 6 dager siden jeg avsluttet en ti dager lang antibiotikakur, og magen var dessverre ikke på lag i det hele tatt. Magesjau og tre runder innom toalettet før start gjør noe med væskebalansen og psyken. Vel, vel… Jeg hadde fortsatt tro på en ok plassering, så taktikken var å løpe kontrollert på runde 1 for deretter øke på utover gjennom runde 2.

Starten gikk i overaskende friskt tempo, uten at jeg ble kjempeskremt. Det var mange som ville være med i tetgruppa. Når vi hadde kommet oss litt ut og opp fra sentrum gikk det over fra grusvei til terreng, og stien snodde seg oppover i ganske så bratt vinkel. Veldig få som fikk noe særlig løpe- eller joggesteg oppover til denne første toppen. Om jeg ikke husker feil, så lå jeg vel på 4. plass i det jeg presterer å løpe feil. Plutselig hører jeg under meg et høyt «HEY!». Damit! Ikke annet å gjøre enn å snu og komme meg på rett spor igjen. Jeg mistet vel 5 plasser i den manøveren…

På toppen løp man nesten i slalom selv der stien var rett. Her var det sterke kastevinder, og jeg tviler på at jeg var den eneste som ble småskeptisk. Jeg fant overhodet ikke flyten på stiene eller nedover denne dagen. Jeg vekslet litt plasser med to spreke jenter nedover, men her var det plutselig en kar som bare suste forbi oss alle. Makan til gutsing og teknikk har jeg aldri sett nedover. Og jeg har sett endel. Dypt imponert, og jeg vet nå hvor den lista ligger.

Ut på flatene mellom topp 1 og topp 2 presterer jeg å snuble i mine egne skolisser og tryne noe skikkelig. Bang! Begge knærne, begge henda, haka og magen. Jeg lå langflat mens Hilde Aders(som vant kvinneklassen) omtrent måtte hoppe bukk over meg. «Gikk det bra?». «Ja, tror det. Bare løp du!». «Takk!».

Etter å ha ligget paddeflat på grusen et øyeblikk, reist meg opp og sjekket om alle kroppsdeler fortsatt var der de skulle være, knøt jeg skoene på nytt og småjogget videre. Jeg så ikke ut, og så etter noe vann for å få bort grusen fra såre hender, ansikt og drikkemunnstykket. Jeg lot badeplanene være. Det regnet uansett sideveis, så etter 10 minutter var mesteparten av søle og grus likevel borte. Nå hadde jeg tapt innmari mye tid tenkte jeg. Jeg tenkte på neste helgs Telemarks Tøffeste 75km, som er et for meg mye viktigere satsningsløp i år. Skulle jeg bryte og ikke risikere flere skader?

Jeg fortsatte bortover grusveien og bestemte meg for å fokusere litt på teknikk og pust. Tok igjen «downhill-helten», og fant veien opp mot topp 2. Midt oppi bakken fikk jeg sekundering på at jeg lå 6:30 bak førstemann. Ok, tenkte jeg. Kan det stemme da? Ikke så innmari langt bak, men jeg hadde nå bestemt meg for å safe og spare beina til neste helg. Jeg hadde tryningene under Skuggenatten 12-timers friskt i minne, og gadd ikke en repitisjon av det nå. Midt i bakken passerte jeg en uheldig kar som lå godt an tidligere, men som nå ikke hadde noe annet valg enn å bryte. Han hadde vridd kneet tror jeg han sa. Kjipt! Han hadde telefon på seg og mente han kunne hinke seg ned til noen frivillige. Håper du kom deg ned før du ble iskald!

Videre er det ikke så mye mer å fortelle egentlig. Det gikk som sagt i kontrollert tempo. Det blåste og regna fortsatt over mitt komfortnivå hele vien. Jeg tryna ikke flere ganger, men klarte å løpe feil en gang til. Begge feilløpingene var for øvrig min egen skyld. Jeg skulle ha løftet blikket litt mer, selv om det pisket heftig i ansiktet.

lofoten-high-five

Per nå aner jeg ikke hva min egen plasseringen ble. Ble nok innenfor topp 10 skulle jeg mene. Tror jeg var 22 minutter cirka bak vinner og kanskje 15 minutter bak nr. 2 i mål. Brukte vel rundt 3:15 på de to rundene denne gang.

Gratulerer både til vinnere og absolutt alle deltakere i alle klasser som trosset dette griseværet og kjempet seg gjennom løypa! Må legge til at Hilde Aders må ha en veldig god evne til restituering. Hun vant overlegent kvinneklassen. Sist helg vant hun Trippelen i Tromsø Mountain Challange, som består av to motbakkeløp og et ultraløp på 50 KM i terreng. Rett og slett vannvittig. Ola Vang Ørjavik som vant herreklassen er bare 17 år, og han vant med rundt 7 minutter. Meget imponerende det også! Begge vinnerne representerer Tromsø Løpeklubb. Såå… Vil du bli rask til å løpe i terrenget kan det jo være en idé å flytte til Tromsø :-)

, ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar