Enebakk Rundt 2010

Enebakk rundt var årets første ritt for det nylig omdøpte Rye-laget «Rye Tempoen», tidligere kjent som Lille 40.

Det er like godt å nevne det først som sist; Været var helt forferdelig. Svært våt veibane, en snittempearatur på 6 grader og iskaldt regn. Slike dager får en virkelig til å lure på hva man holder på med. Dette har man lagt ned masse timer og penger i for å være med på?! :D

Lagsykling under slike forhold byr på et helt knippe med problemer og utfordringer. Farten må reduseres mye i rundkjøringer, kryss og krappe svinger. Man klarer ikke å lese navnelappene til lagkameratene, da sikten gjennom skitne og våte briller er heller redusert, og det er mye større sjanse for at man skal kjøre ned i høl, da disse blir vanskelig å oppdage.

Målet til Rye Tempoen i år var å komme inn under 2 timer på den 80 km lett kuperte løypen. Kort løype gir full trøkk fra start, noe gjengen som satt på halen i starten fikk svi for. Jeg syns egentlig rittet ble veldig godt gjennomført av et samlet ivrig lag, men det ble litt trekkspill i dumper og over bakketopper. Med en kilo eller to ekstra i form av vann og de generelle griseforholdene som regjerte under årets utgave av Enebakk Rundt, så syns jeg vi må være svært fornøyd med en sluttid for laget på i underkant av 2.02. At vi tidvis kunne ha kjørt sterkere, og for eksempel hatt litt bedre fart nedover + været som var i mot oss i år, viser bare at dette laget har et helt annet potensial en fjorårets lag, som brukte rundt 2.05 på Enebakk Rundt i 2009 under kjempeforhold. Morsomt!

Rye Tempoen

Rye Tempoen i fint driv i starten av Enebakk Rundt 2010. Alltid sterke Petter Thoresen i front. Foto: Glenn Arvesen

Min egen prestasjon vil jeg karakterisere som litt under middels. Dagsformen var svært dårlig etter en hard uke med mye arbeid og lite søvn. Polar sier at jeg ikke hadde mer enn 167 i makspuls under rittet! Dette tyder på svært dårlig dagsform og for lite og dårlig restitusjon. Jeg har til vanlig en terskelpuls på 175-177. Jeg startet på halen, og hadde egentlig nok med å bite meg fast over bakketoppene og ut fra rundkjøringene i starten når rulla i laget allerede hadde akselerert avgårde. Når det er så kaldt som det var i dag, bruker jeg dessverre også ganske lang tid på å få musklaturen i gang. Men, men… Jeg bet meg fast og kom stadig lenger fram på halen til jeg syklet side om side med kaptein Cato Rokne. Jeg syklet en god stund som høyre frontmann på halen, og jeg må si at jeg er imponert over kjørestyrken til Cato. Det må være verdens sureste jobb å være halesjef. Utrolig tungt å sitte der over lenger tid. Heldigvis sendte Cato meg inn i det gode selskap i rulla før syren rakk å bygge seg opp. Det var litt ujevn styrke i rulla, noe på grunn av generelle forskjeller i kjørestyrke og noe på grunn av rittpåkjenning. Resultatet, slik jeg opplevde det, var at det ble for mye luker på slutten. Luker som vanligvis vil føre til at flere slites alt for tidlig ut og gjennomsnittshastigheten dermed går ned. I dette tilfelle så det ut til at farten likevel var omtrent så høy den kunne bli, i og med at vi klarte å holde følge med HTC helt inn. Man kan spørre seg om ikke vi kanskje kunne ha kjørt litt hardere i den mellomste delen av rittet.

Men tilbake til føre og vær. Det var så kaldt, så ufyselig og så vått at jeg ikke hadde sjangs å få i meg næring. Man kan si dette er urutinert, men jeg klarte bare ikke å få det til uansett hvor mye jeg ville. Det ble med sportsdrikken på både meg og mange andre i laget. Selv om Enebakk rundt bare er på 80 km, så vil jeg tro at vi tapte masse energi/tid på for lite mat underveis.

Siste bakken opp før målgang ble blytung etter at jeg måtte tette noen luker for å holde følge med første del av laget ned mot Skullerud. Det hjalp heller ikke at jeg ble litt heftet da kjedet fant det for godt å hoppe på innsiden av minsteklinga foran i nest siste rundkjøring. Jeg var utrolig glad for å passere målstreken. I ca. 10 sekunder… Det er utrolig hvor fort man blir gjennomfrossen når man stopper opp. Etter noen kjappe ordvekslinger med resten av gutta, så var det bare å komme seg hjem så fort som mulig. Gjett om jeg angret på at jeg ikke hadde tatt bilen til Skullerud! Jeg måtte stramme musklene i hele kroppen og holde farten under 20 kilomter i timen for å ikke fryse meg fordervet. Like før Ekebergskrenten var jeg så kald at jeg ikke klarte å gire opp eller ned lenger. Jeg kjente heller ikke bremsehåndtaket, men visste jo heldigvis omtrent hvor det var. Da jeg hadde kommet meg hjem og sto foran inngangsdøra måtte jeg ringe på. Jeg klarte rett og slett ikke å få til å bruke nøklene. Jeg satt til tining i 30 minutter i dusjen med dampende varmt vann for å komme til hektene igjen. Jeg har tidligere jobbet på ferskfisktråler utenfor Finnmarkskysten i vinterstorm, men dette var rett og slett av en helt annen verden. Snakk om ekstremsport!

Må til slutt få med at det var vel en aldri så liten fjær i hatten å passere Rye 14, samt å unngå velt og skader under de rådende forhold.

Marius Jørgensen Enebakk Rundt 2010

Undertegnede i siste nedoverbakke før mål sammen med tre klubbkamerater. Foto: Glenn Arvesen

Resultater for Enebakk Rundt finner du her.

Les også:
Eriks sykkelblogg om Enebakk Rundt.
Terrengsykkels bildetråd om Enebakk Rundt.
Østlandets Blad sin dekning av Enebakk Rundt 2010.

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar