Bislett: Der voksne menn griner

Vel to døgn etter målgangen i årets utgave av Bislett 24 hour indoor challange sitter jeg hjemme og funderer. Hva i all verden er det som får meg til å stille opp i en slik konkurranse?!

I år var det faktisk allerede blitt 4. gangen jeg skulle stille i dette noe spesielle løpet som foregår i kjelleren under tribunene på Bislett stadion. Denne gang var jeg bedre forberedt enn noen gang. Jeg har i år fått til noen fine plasseringer, med pallplass og seire, slått mine perser på alt fra 5 km til maraton og visste helt utmerket hva jeg gikk til. 220 km var målet i år. Kan det være så vanskelig da?

Min oppkjøring til dette løpet har gått ganske så perfekt. Litt uffent å få tak i sportsdrikken jeg skulle bruke(og ikke har testet før) kun 48 timer før start, og litt uffent at nærmeste familie har vært småsyke siste 10-14 dagene før avreise til Oslo. Ellers har stort sett alt gått etter planen. Jeg var rimelig selvsikker på at 220 km skulle gå relativt greit i løpet av 24 timer på Bislett. Jeg burde visst bedre. Alt kan skje i løpet av 24 timer…

Gnagsårplastring før start

Jeg blir stadig mer herdet, men det er et par «hot spots» det kan være greit å være føre var på. Noen plastre plasseres før start.

Jeg ankom Bislett Stadion i svært godt humør, og det var flott å få møte gamle ultrakjente + noen nye jeg bare hadde hatt nettkontakt med på forhånd. Forventningene lå tett i lufta. Debutantene så litt mer usikre og nervøse ut enn de «gamle kjenningene», men det er slik det skal være. Et 24-timers løp kan det være greit å møte med litt respekt. Om du har løpt et maraton og syns det kan bli utfordrende siste mila, så tenk på at et maraton ikke en gang kan regnes som ferdig oppvarming under et 24-timers løp. Kravet for medalje for «vel gjennomført» er 130 kilometer for kvinner og 150 kilometer for menn, noe som kanskje burde endres etter å ha lest resultatlista fra årets utgave av dette løpet. Her burde vi mannfolk snart kreve likestilling! ;-)

Mellom litt ordvekslinger fikk jeg hentet startnummeret mitt og løpets flotte skjorte og buff som alle deltakere fikk. Line hadde allerede tatt retning sprintsonen, hvor supportområdet var rigget opp. Hun begynner å få rimelig god kontroll på hva det går i, og var i full gang med utpakking og sortering da jeg noen minutter senere hadde klart å surre meg bort til samme område.

Næring under Bislett 24-timers

Naboens bord får meg til å føle at jeg kanskje har vært litt VEL oppfinnsom når jeg pakket sekken?

Hva jeg hadde med meg skal jeg ikke gå i detalj om nå, det kan du lese i et tidligere innlegg her i bloggen min. Jeg skal bare kort konstatere at folk er veldig forskjellige. Noen har omtrent ingenting med seg, og satser på 0 skift og tar det de får av næring fra arrangør(hvilket ikke er rent lite det heller!). Jeg sliter litt med magetrøbbel under lange løp, så jeg hadde med eget opplegg næringsmessig. Om man gløtter over fra «mitt bord» til naboens ubestemmelige væske på flaskevis, så skjønner man at alle har sine ulike preferanser.

Ivrig ved startstreken under Bislett 24-timers 2014

Litt vel ivrig ved starstreken kanskje?

Etter alt var satt opp og jeg hadde skiftet og var klar, hadde jeg fortsatt noen minutter igjen før start. Det var deilig å slippe å stresse før start. Men etterhvert ble jeg faktisk ganske utålmodig, og var veldig klar for å komme i gang. Jeg og Line gikk gjennom noen detaljer for løpsopplegget og ernæring, så ruslet jeg bort til startområdet. Jeg var først ved startstreken og kunne nå ikke komme i gang raskt nok. Let’s go!

Min plan var å klare 220 km. Plassering eller pallplass var helt underordnet. Jeg hadde vel beste startplassering denne gang, og da Geir satte oss avgårde gikk starten helt problemfritt. Jeg ble raskt forbiløpt av 15-20 stykker, men sånn er det bare. Mange er redd for å havne i kø, og mange er drøyt optimistiske fartsmessig.

På forhånd hadde jeg trent på å holde 6min/km. Det gikk ikke helt, og jeg hadde litt større fart enn det. Jeg ser egentlig ikke at dette var min største tabbe, da jeg løp helt «uten motstand». Bare gled lett framover runde for runde. Skoene mine, Hoka Clifton fungerte helt utmerket de første timene og hjalp meg framover i god steam.

Starten går

Ut på første runde, og alt er enn så lenge smil og glede for samtlige

Løpet går sin gang, og det er ingen videre dramatikk de første timene. Etter vi har passert en drøy maraton begynner jeg å spise inn forspranget til de foran meg. Beina føles lette, magen fin, jeg er ajour ernæringsmessig. Alt er bare moro.

Vendig etter 6 timer

Etter 6 timer er det tid for ett av løpets høydepunkt. Vi snur løperetning!

Ved vendig nummer to, etter 12 timer, er jeg faktisk i tet! Og så lett det gikk. Det her må da gå superbra tenkte jeg. Over 125 km etter 12 timer helt uten anstrengelse. Det var nesten for godt til å være sant. Og ganske riktig…

So far, so good

Etter 12 timer så resultatlisten svært så oppløftende ut.

Etter 12 timer lå jeg altså med grei margin som nummer 1 i herreklassen med 125 km, og Yudith lå som nummer 1 i dameklassen med omlag 120 km. Lite visste vi på dette tidspunktet at Yudith skulle havne på sykehus noen timer senere med akutte nyreproblemer(godt å høre at du er på bedringens vei, og ved relativt godt mot igjen!).

Jeg lå lenge og knivet med Italieneren Antonia Tallarita om førsteplassen, inntil jeg til min skrekk kjente kvalmen snike seg innpå. Det startet med at det begynte å slime i svelg og hals etter hver gang jeg drakk sportsdrikk. Men etter 17-18 timer så gikk kvalmen over til akutt oppkast. Jeg rakk ikke noe toalett(sorry, Geir), men jeg klarte i alle fall å springe gulpende bort til en søppelbøtte. F#*N I HE*¤##E! Skulle det nå bli sånn igjen? Hvorfor?! Jeg måtte sette meg litt ned. Jeg ble øyeblikkelig rimelig blek og måtte legge meg ned litt og få beina høyt.

Etter en god pause prøvde jeg noen runder til. Fikk i meg mer væske og næring, men det nyttet ikke. Det kom rett i retur igjen. Dehydrert, uten næring og sikkert ganske så tom for mineraler og slikt, satte jeg med ned langs veggen i supportsonen. Jeg følte meg helt elendig. Makan, så fort ting kan snu. Line fikk tak i Geir Frykholm, som kom bort og så på meg. Vi tok en prat, og jeg hadde ingen innvendinger da han konkluderte med at det bare var å legge seg ned og prøve å sove en time eller to.

Utslått

Helt utslått og demotivert må jeg bare innse at «slaget er tapt». Jeg tar av meg startnummeret og legger meg faktisk til å sove under løpet. Noe som aldri skulle skje!

Det var vanskelig å slappa helt av og sove. Det ble mest smågløtting og avdupping i halvannen til to timers tid tilsammen. Da klokken viste halv ni søndags morgen, satte jeg meg opp igjen. Sov til halv ni hadde Geir sagt. Ok, nå var klokken halv ni. «Line, gidder du å hente den halvliteren med Burn og resten av potetgullet»?

Opp fra de døde

Klokken er halv ni, jeg setter meg opp og nærmest styrter ned en halv liter energidrikk

På dette tidspunktet vet jeg ikke helt om jeg klarer å stå oppreist, men jeg har omlag halvannen time på meg før det blåses i fløyta, og jeg visste jeg hadde nådd 189 kilometer eller noe slikt før kollapsen. Jeg sier til Line at jeg føler meg bedre og skal prøve meg noen runder til. Hun svarer; «Ja, ta et par rolige runder du, så når du jo 190 kilometer, et pent og rundt tall». Hun er alt for snill med meg, og jeg svarer ikke. Jeg skal opp, jeg skal på banen, jeg skal runde 200!

Jeg går i cirka 20 meter før jeg begynner å løpe. Det her funker, jeg øker på og fatter ikke hvordan jeg har klart å hente meg inn igjen bare ved å ligge på gulvet i halvsøvne halvannen time. Jeg føler meg faktisk så bra at jeg øker intensiteten til nivået for relativt høylydt pust og pesing. Framover, fort, fort, fort!

Vi går inn i løpets siste time, som alltid er veldig spesiell. Følelsene skyller innover og stemningen er magisk. Helt magisk. Jeg aner ikke hvor langt jeg har løpt nå. DJ, Line, Geir, medløpere, famile som har møtt fram og publikum heier på meg. Jeg prøver å komme med positiv respons tilbake, men jeg er mer eller mindre på gråten kontinuerlig og vil bare komme meg så langt som mulig. Da Geir teller ned og de 24 timene har gått viser telleverket 205.727 meter for min del. Et godt stykke unna målet. Jeg havner likevel på 5. plass i herreklassen og 1. plass i aldersklassen. Resultatet er også mitt nest beste så langt, og med den pinlige og langvarige pausen og problemene, så er det vel ok.

Jeg er allerede godt i gang med å planlegge forberedelsene til neste 24-timers ultraløp. Jeg er enda en erfaring rikere, og vet flere ting jeg skal endre på. Blant annet skal jeg legge inn flere gåpauser selv om jeg løper i «tomgangsfart». Jeg tror det kunne ha reddet meg. Jeg skal også endre næringen noe, og holde pinlig nøye oversikt over hvor mange kalorier og mengde væske jeg får ned pr. time.

Line fikk tatt mye video underveis. Her kan du se et sammenklipp av hele døgnet.

Vinnere, damer Bislett 24-hour indoor challange 2014

Maria Jansson, Laila Öjefelt og Åsa Hällstorp tar pallen i dameklassen. Gratulerer!

Vinnere, menn under Bislett Indoorchallenge 2014

Herrepallen dekoreres av Jesper Fägersten, Antonio Tallarita og Harald Sverdrup-Thygeson. Gratulerer!

Jeg avslutter med å gå tilbake til innledningen. Jeg tror det er flere grunner til at det er så vanskelig å bli kvitt dette ultraviruset. 24-timersløp er forbi «runners high». Langt forbi. Alle hverdagslige problemer og utfordringer blekner underveis i disse 24-timene. Fokuset er på oppgaven der og da. Komme seg videre. Være tålmodig og smart.

Mens hverdagslige problemer blekner, er det andre ting som føles sterkere underveis. Det som virkelig betyr noe. Familie, venner og akkurat nå. Man lever i nuet som aldri før, og en følelse av stor takknemlighet skyller inn over en. Det høres sikkert helt merkelig ut for de som aldri har vært med på noe slikt før. Dere som var på Bislett og løp denne helgen, dere vet hva jeg mener…

Også tror jeg det er litt som gullgraverne må ha følt det i Klondike. Ved neste forsøk, ja da blir det sikkert full klaff!

Jeg kommer til å sitte klar ved pc-skjermen når påmeldingen til 2015-utgaven åpner, vær sikker på det!

Tusen takk til min support underveis, videofilmer og kjæreste; Line Suhr Johansen, famile som støtter og heier, arrangører med Geir Frykholm og Sharon Broadwell i spissen, alle medhjelpere, medløpere, publikum og min sponsor Calanus AS!

Andre om Bislett 24 hour challange 2014:
Thomas Stordalens blogg hos Runnersworld.no
Sportsmanden.no
Kondis.no her og her
Arrangørens side på Facebook
Bilder av Jari Tomppo
Maria Sollerman sin opplevelse av løpet

, , , , , , , ,

13 Responses to Bislett: Der voksne menn griner

  1. Ståle Wenstad Aas 25/11/2014 at 21:40 #

    Gratulerer så mye med løpet, tørr ikke tenkte på hvor langt du kunne ha løpt uten problemer. Men mye kan som sagt skje på et døgn. Neste gang kan det gå ;-) Flott innlegg og innsats. Håper vi sees på Bislett 24 2015.

    -Løpe langt med et smil om munnen –

  2. Marius Jørgensen 25/11/2014 at 22:11 #

    Takk!

    Joda, jeg lå godt an kan man vel si. Får se på det som veldig positivt og lovende for neste år, om ikke annet. For ja, det blir nytt forsøk om ett års tid. Vi sees! :-)

  3. Fulvio Øksendal 25/11/2014 at 22:49 #

    Jeg var 100% sikkert å våkne på søndag med din 1plass akkurat litt får jeg begynte å sove, så dumt da og jeg kan bare si at jeg forstår deg veldig godt ;)
    Jeg sover ikke godt enda siden min siste ultraløp :) du har fullført det allikevel med en veldig god plassering, jeg klarte ikke det……
    Men vi skal sikker møte til neste bislett24 med mål av minst 180km. :)

  4. Marius Jørgensen 25/11/2014 at 23:36 #

    Neste gang Fulvio. Neste gang er det vår tur å få ut det maksimale! Vi sees :-)

  5. Henrik Rødsand 26/11/2014 at 10:06 #

    Gratulerer med flott plassering, til tross for komplikasjoner! Æ e imponert :-)

  6. Marius Jørgensen 26/11/2014 at 10:11 #

    Takker! :-)

  7. Jan-Levi Brinchmann 26/11/2014 at 13:06 #

    Gratulerer med vel gjennomført løp! Spesielt imponerende at du kom tilbake etter å ha «gått på en Brink», veldig sterkt.
    PS: Tror ikke det er mange som deler din oppfatning om at en kollaps etter 189 km er pinlig…. ;-)

    Vh Jan-Levi B.

  8. Marius Jørgensen 26/11/2014 at 13:16 #

    Takk for gratulasjon! Resultatet mitt er vel egentlig ok, bare ikke så bra jeg hadde tenkt det skulle bli ;-)

  9. Knut 26/11/2014 at 20:08 #

    Bra blogg om 24t. Deltok selv for 2 gang, men sliter med samme jæv…greia hver gang. Dønn stive lår etter 5-6 timer. I år måtte jeg gi meg på 150km – ifjor 178km. Noen tips du som er meget erfaren og ser ut som ikke har de problemene.

  10. Marius Jørgensen 26/11/2014 at 21:50 #

    Første gang jeg deltok klarte jeg akkurat 150 km. Og det var sinnsykt vondt og vanskelig å få til! Men nå er det ikke lår og legger som skaper trøbbel lenger heldigvis :-)

    Man blir jo litt herdet over tid, men det er nok et par tips som kan være greit å ta med seg. Jeg vet ikke hva du gjør eller har prøvd allerede, men her er noen punkter du kan vurdere i alle fall:

    1. Beina må herdes. Tren jevnlig på hardt underlag med så lite demping du tåler. Men ikke gå over grensen og bli skadet.
    2. Løp i fjellet, tren kjernemusklatur og tren teknikk. Generell styrke hjelper deg med å holde en effektiv løpepositur og bra teknikk lenger utover løpet.
    3. Korte skritt (Takt Ca. 180 skritt pr. minutt) gjør at du lander mer på forfot og får mindre harde støt som slår oppover i legg- og lårmusklaturen.
    4. Bruk meget godt dempede sko og gjerne kompresjonstights på Bislett. Underlaget er veldig hardt. Venn deg helst til sko med lite drop, slik at det blir lettere å havne på midt-/framfot.
    5. Pass på å være skikkelig uthvilt og fin i musklaturen før start.Jevnlig skumrulle og selvmassering av lår og legger har vært gull for meg!

    Hvordan er lårene nå? Jeg er nesten helt fin i lår og legger, men tær og under ene foten ser det nok ikke helt bra ut på en stund…

  11. Håvard Austevoll 27/11/2014 at 10:03 #

    Gratulerer Marius! Jeg er imponert
    Synd det ikke gikk helt etter planen, men neste år! Resultatet er sinnsykt bra, men hadde nok blitt bedre uten problemer. Gleder meg til å se deg løpe igjen!
    Lykke til videre! :9

    mvh
    Håvard

  12. Marius Jørgensen 27/11/2014 at 10:53 #

    Takk for det, Håvard!

    Det positive er at det gikk lenger enn noen gang før jeg fikk problemer, og at det gikk veldig lett fram til magetrøbbelet. Satser på at ett år til med herding gjør susen ;-)

    Vi sees!

Trackbacks/Pingbacks

  1. Her er de 9 norske som løp over 200 km - Sportsmanden - 26/11/2014

    […] Bislett: der voksne menn griner […]

Legg igjen en kommentar