Seier og løyperekord i Beisfjorden Motbakkeløp 2014

Jeg var sammen med samboer og sønnen min på besøk hos et vennepar og deres barn i Narvik i helgen. Fikk snusen i at det skulle arrangeres bakkeløp der i forbindelse med «Beisfjorddagan«. Etter litt vurdering fram og tilbake, så bestemte jeg meg for å delta.

Dette er et ganske lite løp med trim og konkurranseklasse. Med sine 3,1 kilometer er det jo ikke helt distansen jeg satser på, men skitt au! Hele midtpartiet på omlag 2 km er heftig bratt. Totalt 3,1 km og 343 høydemeter.

Konkurranseklassen hadde puljestart, noe jeg fant litt merkelig ettersom antall deltakere ikke var flere enn at en samlet start hadde gått helt fint. De første 5-600 meterne går på vanlig veibredde, så det var ikke noe fare for trengsel. Uansett, jeg ba om å bli plassert i puljen med de raskeste. Må jo ha kontroll på de argeste konkurrentene ;-)

Starten for «min pulje» gikk 13.02, og jaggu ble det satset hardt i front. Forhåndsfavoritten og daværene løyperekordholder gikk ut i 3.30-fart i slakk motbakke… Javel, tenkte jeg. Om han er så sprek, så får han bare stikke. Jeg vet hvilken fart kroppen min klarer å holde over tid, og 3.30 var ikke noe jeg var klar for å starte ut med i et motbakkeløp. Jeg hadde til å starte med også en ungdom og en annen kar som så meget «fit» ut i fullt «Skins-outfit» foran meg i løypa. Der og da tenkte jeg nok at en andre, eller tredjeplass var det beste jeg kunne håpe på.

Jeg kunne ikke tro at han som stakk i fra i front kunne klare å holde det tempoet oppe når stigningprosenten begynte å øke. Det gikk bare for fort. Og ganske riktig, da veien hadde gått over til terreng, single track og bratt som fy, så så vi at vi utlignet farten. Jeg holdt » Mr. Skins» på skuddhold, og nå hadde vi lagt unggutten bak oss. Nå begynte vi å passere folk fra startpuljen foran oss, og forhåndsfavoritten måtte bare innse at han hadde bommet på åpningsfarten i det vi passerte han også.

Etterhvert ble det svært bratt, og Mr. Skins ble nødt til å gå over i gange med henda på låra. Jeg klarte å holde oppe en form for joggetakt, og klarte å lukke den lille luka opp til han. Like før det bratteste partiet var over passerte jeg til hans ord «Godt jobba!». Joda, tenkte jeg. Jeg hadde skyhøy puls og hørtes ut som et damplokomotiv. Jeg har ikke O2-opptak eller lunger som duger skikkelig til sånne spurtdistanser i motbakke, og nå flatet det jaggu ut også. Det skulle vise seg at de siste 5-600 meterne var i rimelig flatt, men noe teknisk terreng. Jeg er overhodet ikke rask på flatene, så jeg fryktet veldig at jeg skulle bli spurtslått av Mr. Skins. Det eneste jeg klamret meg til var håpet om at jeg hadde fått kjørt på han nok syre i oppoverbakkene, og at jeg var teknisk bedre løper i terreng.

Ingen av oss hadde deltatt før, og vi visste ikke hvor mål var. Jeg holdt farten oppe på litt over terskel. Jeg ville ha litt igjen til spurten jeg skjønte måtte komme. I det vi ser en rødkledd dame som ser ut til å være fra arrangør, så vil Mr. Skins forbi på min venstre side. Han må ut i lyngen, og jeg smeller bare til med alt jeg har når han er oppe på sia. Han kommer ikke forbi, men nå ser vi begge at mål er litt lenger borte ved en bru. Det river og piper i lungene, men klampen må være i bånn enda noen meter!

Jeg dundrer over brua som markerer mål, og jeg er først. Konge! Min første løpeseier. Jeg faller rett om i den bløte marka, og jeg kjenner hvordan det svir i lungene. Tror jeg må få sjekket meg for anstrengelsesastma…

Beisfjorden Motbakkeløp

Det smaker virkelig godt med min første løpeseier, selv om det er et lite løp. Dette var 6. gang det ble arrangert, og etter sigende satte jeg også løyperekord. Det, og utmerket motstand underveis, må jeg takke Mr. Skins for. Jeg fikk ikke navnet ditt, men om du leser dette skal du vite at det gjorde vondt ;-)

 

, , , , , ,

Ingen kommentarer enda. Skriv en da!

Legg igjen en kommentar